Yatzy på basar med kokk, flokk og jordskokk

Dette er ingen matanmeldelse. Heldigvis. Tenk hvor enkelt det er å gå på restaurant for oss vanlige folk som ikke lever av å skrive om mat.

For det handler om å bli mett, men selvsagt også fornøyd. Advarsel: Hvis du liker å lese ordentlige, seriøse matanmeldelser, bør du lese andre artikler i denne spalten. Stopp her!

Forleden dro vi i østerled. Vi dro til havnebyen. Du har vel hørt den vitsen, om at Hamar har blitt havnebyen ved Mjøsa, fordi alt havner på Hamar? Så vi havnet også der.

Vi spurte på forhånd en av de innfødte: Hvor bør vi gå for å spise en bedre middag? Hamar-borgeren var ikke sen om å komme med sine anbefalinger. Vi bet på, bet tennene sammen og gikk for å få oss en bete. Han lovet at maten ville stå til terningkast 6.

Dermed endte vi på Basarene, nå et spisested, men lokaler som har rommet mye rart tidligere. Blant annet sykkelverksted. Fra sist høst ble det igjen restaurant.

Statsingeniørens sted

– Basarbygningen ble oppført i 1886 av Hamar Bazaraktieselskab, tegnet av statsingeniør Engebret Soot. Den ble bygget for å supplere torghandelen, her var det marked for kjøtt og fisk. Den har siden, på ulike måter, vært et sted for handel, liv og opplevelser, leser vi om etablissementet. Kjøtt og fisk er det der fortsatt, om ikke datomerket «best før utgangen av 1886».

Bygningen ble satt opp med tanke på at mjøsbåtene kunne legge til nesten ved bakdøra. Vi må bare anta at en og annen totning forvillet seg over fjorden med en av de mange båtene som gikk i trafikk over Mjøsa og tok seg inn på basar uten å vinne fruktkurven.

Det fungerte nok helt fint å ha nærkontakt med mjøsvannet, helt til noen kom på å forlenge jernbanen nordover i 1894. Da gikk det ikke på skinner for raske avstikkere til basarene. Ferdsel i skinnegangen er som kjent ikke å anbefale. Sjarmerende bygning, med mye murstein, men nå også med måltider. Kunne de ikke ha funnet på noe lignende med lokstallen på Skreia, der er det tross alt også mye murstein?

Kjedelige matanmeldere

Nå er dette altså ikke en matanmeldelse. Igjen heldigvis. For vi vet, etter å ha forhørt oss med folk som har vært gjester sammen med profesjonelle matanmeldere, at det skal vi glede oss over. Matanmeldere sitter nemlig med nesen både i suppa og i notatblokka, for å få med seg alle detaljene. Grynter og smatter mens de noterer. Seriøse matanmeldere kommer også tilbake til samme spisested flere ganger før de ruller terningen.

I nyere tid har også matanmeldere mange steder begynt å skrive under fullt navn. På Hamar har de to damer som skriver om mat. Hanna og Henriette. Vi mistenker at de ikke nødvendigvis er damer, men vi har ikke sjekket. De er tross alt fortsatt anonyme, og kanskje tar de på seg løsneser og skjegg for å forbli anonyme mens de spiser seg over Hedmarken.

Iallfall skriver de om mat, og noterer sikkert pliktoppfyllende alt mens de spiser. Vi måtte selvsagt finne ut hva de hadde konkludert med da Basarene gjenåpnet i oktober. Joda, de trillet til 6.

Skrei og kyss

Greit å vite for en sulten totning. Kanskje de kan å lage mat på Hamar også? Vi gikk for en treretters. Skreien var først ute. Fisken altså, ikke den trivelige bygda Skreien. Fine saker, de kunne fort å ha servert lake, så tett som de ligger ved Mjøsa. Ikke et vondt ord om laken, den er tross alt en torskefisk. Men vi tenkte det var greit at den fikk være i fred på bunnen av Mjøsa, ikke på bunnen av stekepanna.

Ved nabobordet er det fullt. Ikke av lake, men av en flokk hedmarkinger. Han ene, som var så stille da de satte seg ned, har fått opp gløden etter et par glass. Han kysser kona (?) på kinnet og spretter like etter opp av stolen for å massere hun som sitter rett bortenfor. Hadde vi drevet med matanmeldelse, kunne vi fort ha blitt distrahert av underholdningen og glemt alt av notater.

Hovedretten, ja. Jammen var det noe med jordskokk. Vi kastet oss over kelneren. Ikke slik som han ved nabobordet med nabodamene, men mer verbalt.

Kunne hun fortelle om hvor jordskokken kom fra? Her skal det sies at vi spurte etter akkurat det samme på en bedre restaurant i hovedstaden, og der kunne de til vår store glede fortelle at den kom fra Toten. Slik var det dessverre ikke på Hamar, så vi kunne ikke hovere med det heller.

– Jordskokken kommer fra Bama, kunne nemlig kelneren fortelle.

Pugging

Hun var ellers grei å ha med å gjøre. Hun og kollegene hadde pugget, og de liret av seg matingredienser og navn på druer som noen i utlandet, ikke Innlandet, hadde tråkket til vin. Selv har vi ikke pugget på en stund, ikke siden sogneprest Bjerkeseth forlangte at vi konfirmantene skulle lære oss salmevers og bibelsteder. Ikke riktig så matnyttig. Men i kelnerstanden på Hamar har de nok blitt konfirmert på andre måter og kan leksa si.

Ved nabobordet er stemningen enda et hakk høyere, uten at det er plagsomt. Det er hyggelig med folk som har det hyggelig. En ekstra runde med vin der borte? Ja, slikt fikser de fort, og volumet på lyden øker på i takt med at volumet på bankkontoen går nedover.

I bakgrunnen jobber Tom Cruise for fullt. Referansen er beregnet på de som husker filmen «Cocktail» fra 1988. Denne bartenderen hadde imidlertid skjegg, men i dunkelt lys kunne han minne litt om Cruise, uten at han kastet glass og flasker så høyt til værs som originalen. Han ristet løs så løstennene skranglet, denne hedmarkingen.

Dårlig potetår

Ettersom vi kommer fra en kommune, iallfall enn så lenge, som har potetplanten i kommunevåpenet, må vi selvsagt kommentere potetene. Knøttsmå. Det var nok ikke noe godt potetår på østsiden i fjor. Dette her var så smått at selv settepoteter ville ha kunnet ha vinket overlegent med groene. Men det var mange av småtassene, det skal de ha.

Plutselig måtte vi spisse ører. Sa de ikke noe der borte ved nabobordet om ostene? At noen av dem, de modne ostene altså, ikke de modne gjestene, kom fra Snertingdal? Kanskje de ikke klarer seg helt uten oss på vestsiden likevel? At de må betale for noe fra den riktige sida før det havner i havnebyen?

Av frykt for å bli kysset på kinnet eller få overdreven massasje gikk vi ikke bort for å spørre.

Supervitne

Etter endt måltid betalte vi for moroa og beveget oss mot utgangen. Der sto hovmesteren klar med ytterklærne. Helt uten noen merkelapp eller garderobebevis. Den mannen må være drømmevitne for politiet, som kan huske hva alle forbipasserende har på seg.

Vi tuslet ut i natten og kikket over på riktige sida. Jammen har de fin utsikt, disse østre innlendingene. Det fastslo vi, selv om det var mørkt.

Litt senere sendte vi melding til Den innfødte og takket for råd om valg av spisested. Vi antydet at vi følte oss usikre på om terningkastet skulle være 6, kanskje heller 5? Vi er ikke i anmelderbransjen, men har tross alt spilt Yatzy.

– Greit å spare sekseren til biffsnaddertallerkenen på Snertingdal Kebab & Pizzeria, ja, var svaret.

Vi kommenterte ikke tilbake om innsmuglet ost fra Snertingdal. Heller ikke om at bestefar ikke hadde sagt noe om kebab da han syklet fra Snertingdal for å slå seg ned på Toten på begynnelsen av 1900-tallet.

Vi bare gledet oss over at andre tar seg av matanmeldelser.