Trygghet for framtida krever bønder i arbeid

Vi er inne i sluttfasen av årets jordbruksforhandlinger. Bøndenes krav er på 4,2 milliarder kroner, mens statens tilbud ligger på 3,2 milliarder. Differansen er én milliard kroner. Skal det bli en avtale, må staten komme bøndene i møte. Inntektsgapet må tettes, og de som har blitt hengende lengst etter må løftes mest. Det er ikke urimelig – det er i tråd med målsettingene regjeringen selv har vedtatt.

Dette handler om det grunnleggende: trygg matproduksjon, beredskap, levende lokalsamfunn og muligheten til å bruke ressursene våre over hele landet. Da Arbeiderpartiet i fjor høst foreslo avgift på kunstgjødsel, etterlyste jeg – som fylkesleder i Innlandet Bondelag – den forsvunne landbruksministeren.

Nå kommer en ny etterlysning: Hva skjedde med Arbeiderpartiets løfte om at bønder skal ha inntekter på nivå med andre arbeidstakere innen 2027?

For oss handler dette særlig om produksjonene som ligger svakest økonomisk – sau og ammeku. Disse brukene er avgjørende for norsk matproduksjon, beitebruk, arbeidsplasser og beredskap i store deler av landet. Likevel er økonomien så svak at mange spør seg om det er mulig å fortsette, investere eller overlate gården til neste generasjon.

Arbeiderpartiet har alltid vært arbeidsfolka sitt parti. Bønder er ekte arbeidsfolk. Matproduksjon er ikke en hobby eller et distriktspolitisk symbolprosjekt. Det er samfunnskritisk arbeid og førstelinjen i totalberedskapen.

Matberedskap bygges ikke med planer og festtaler. Den bygges av bønder som står opp hver dag, steller dyr, dyrker jorda og får hjulene til å gå rundt. Den reelle beredskapen finnes i den daglige drifta på norske gårder. Den løpende produksjonen.

Likevel opplever mange bønder at avtaler og politiske vedtak skyves til side når staten finner det hensiktsmessig. Endringer med store konsekvenser – både for den enkelte bonde og for samfunnet – gjennomføres uten at det følges opp med tilstrekkelige virkemidler og ressurser.

Klima og miljø er blant statens viktigste prioriteringer. Landbruket tar klimaarbeidet på alvor. Samtidig blir målkonfliktene stadig tydeligere: Det snakkes om økt matproduksjon og høyere selvforsyning, mens det innføres flere restriksjoner på bruk av jord og naturressurser.

Men matproduksjon handler nettopp om å bruke naturens egne ressurser – jord, gras og utmark – til å produsere mat. Det siste året har selvforsyningsgraden gått tilbake, samtidig som krig og ufred gir energikrise, kjenner vi på klimautfordringer og usikre knyttet til innsatsfaktorer. De har vist hvor sårbart matsystemet er. Derfor er norsk matproduksjon viktigere enn på lenge.

Staten beskriver selv denne utviklingen i sitt tilbud, men følger ikke opp med sterke nok tiltak.

Skal vi lykkes med økt selvforsyning og bedre beredskap, må områdene med store utmarksressurser og grasarealer prioriteres. Politikken må i større grad støtte utmarksbeite, små og mellomstore grovfôrbruk og fjell- og distriktsjordbruket.

Sau- og ammekuproduksjon har i dag for svake inntektsmuligheter til å sikre rekruttering og videre drift. Samtidig er det nettopp disse brukene som omsetter norske ressurser til norsk mat og holder produksjonen oppe over hele landet.

Årets jordbruksoppgjør handler om å levere på vedtak og legge til rette for vekst og utvikling. Det handler om hvilken retning og posisjon norsk landbruk skal ha.

Skal vi fortsette utviklingen der de mest sårbare områdene gradvis tappes for folk og produksjon? Eller skal vi bruke målrettede virkemidler for å sikre aktiv matproduksjon i hele landet?

Uten tydelige prioriteringer risikerer vi å svekke både matproduksjonen, beredskapen og framtidstroen i distriktene. Vi kan ikke sitte passive. Vi må handle og prioritere rett – NÅ.

Det er et statlig anliggende.

Camilla Rostad, leder, Innlandet Bondelag