Ikke alle foreldre klarer å ta like stor plass

Jeg har valgt å få barn. Men jeg har ikke valgt å være introvert. Jeg har ikke valgt å være sjenert. Jeg har ikke valgt at sosiale situasjoner noen ganger kan kjennes overveldende, eller at gamle erfaringer kan sette seg i kroppen og bli med inn i voksenlivet. Men det gjør meg ikke til en mindre god mamma.

Barna mine vil ikke først og fremst huske om jeg var den mest fremtredende på sosiale arenaer. Det de vil bære med seg, er tryggheten, kjærligheten og tilstedeværelsen jeg gir i alle de små og store øyeblikkene i livet vårt. Likevel kan det noen ganger virke som om vi forventer at alle foreldre skal være like. Like utadvendte. Like trygge. Like flinke til å ta ordet, melde seg frivillig, småprate og være synlige. Men mennesker er ikke like.

Noen har vært stille og forsiktige fra de var små. Andre er formet av dårlige erfaringer med mennesker, kanskje særlig fra skolen. Kanskje var man den som gikk alene i skolegården. Kanskje opplevde man mobbing, utenforskap eller følelsen av å ikke høre til. Så får man egne barn og plutselig står man der igjen.

I skolegården. I garderoben. På foreldremøtet. I bursdager, dugnader, sommerfester og avslutninger. Tilbake i omgivelser som kan romme mye mer enn det andre ser. Samtidig skal man støtte, trygge og heie frem barnet sitt. Man skal smile, stille opp, samarbeide og være en god forelder. Selvfølgelig vil man få med seg barnets viktige øyeblikk. Det handler ikke om at man ikke vil. Men det kan koste enormt mye mer enn folk flest tror.

Jeg er nok også den litt «rare». Den som står litt på siden. Den som ikke alltid vet hvordan hun skal komme inn i samtalen. Særlig når man er ny på et lite sted, der mange kjenner hverandre fra før, og nettverkene allerede finnes. Det er ikke alltid enkelt å bli kjent med andre som voksen. Spesielt ikke hvis man står utenfor arbeidslivet, er ufør eller lever med kroniske sykdommer i tillegg. Mange snakker naturlig nok om jobb, kollegaer og hverdag. Da kan man fort kjenne at man ikke helt har en plass i samtalen.

Jeg kan bli liggende i et par dager etter slike arrangementer. Utslitt. Med en kropp som kjennes influensasyk. Ikke fordi jeg ikke gleder meg over barnet mitt. Ikke fordi jeg ikke setter pris på fellesskapet. Men fordi det har kostet meg, og fordi jeg bare er et menneske, jeg også. Men ingen ser dette utenom de nærmeste. For det koster å holde maska. Å sitte alene blant en haug foreldre som har sin faste «gjeng», smile, prøve å være normal mens man knuger om grillpølsa og håpe at man snart kan sette seg i bilen og puste ut. Ikke fordi man ikke bryr seg. Tvert imot. Mange møter opp med klump i magen nettopp fordi de bryr seg så mye. De vil at barnet skal få en god opplevelse. De vil ikke overføre sin egen uro. De vil ikke at egne sår skal stå i veien for barnet. Men hvor ofte tenker vi på det?

Hvor ofte tenker vi at den stille mammaen eller pappaen kanskje ikke er uengasjert, men overveldet? At den som ikke rekker opp hånda, kanskje ikke er lat, men redd for å ta på seg noe de vet de ikke klarer? At stillhet ikke nødvendigvis betyr likegyldighet? Det er lett å tenke: «Da skulle de kanskje ikke hatt barn.» Men da dømmer vi foreldreskap ut fra én bestemt mal. Utadvendt, sosialt, synlig og tilgjengelig. Er det egentlig det vi vil lære barna våre? At alle skal være like?

Det er mye press rundt foreldremøter, FAU, arrangementskomiteer og alt foreldre forventes å bidra på. Ofte er det de samme som tar ordet, organiserer og tar ansvar. Mange av dem er gode på nettopp det. Men kanskje bør vi også tørre å spørre: Må alle bidra på samme måte? Noen er gode til å organisere. Noen kan bake. Noen kan handle inn. Noen kan skrive. Noen kan sende meldinger. Noen kan møte opp, men ikke snakke høyt. Noen bidrar i det stille. Og noen bruker all sin kraft bare på å være der, fordi det betyr noe for barnet deres. Det bør også telle.

Vi trenger mer raushet i møte med hverandre som foreldre. Mindre slarv. Færre raske konklusjoner. Mindre tanke om at den som ikke synes mest, bryr seg minst. For bak en stille forelder kan det ligge en historie ingen andre kjenner. En kamp som ikke synes. Et menneske som gjør sitt beste for at barnet skal få en tryggere, friere og bedre oppvekst enn den de selv kanskje hadde.

Og kanskje er nettopp det også en form for foreldreengasjement.

 Elisabeth Skjellerud, engasjert mamma fra Reinsvoll