Drømmer, mål og muligheter for norske melkebønder

Mange melkebønder sliter tungt og jobber mye – noe som går ut over både familie og egen helse. Er det mulig å drive bærekraftig melkeproduksjon? Vår forskning viser at et bærekraftig landbruk fordrer at bøndene kan leve gode sosiale liv.

I stuen på gården sitter Kristine. I fanget har hun bilder som forteller gårdens historie – generasjoner tilbake i tid. Hun er ung, men likevel sliten og motløs. I flere år har hun gitt alt av krefter. «Døgnet strekker ikke til», sier hun. «Det er krav på alle bauger og kanter – klimakalkulatorer, klimaplaner og klimatilpasninger». Hun opplever at samfunnet ikke verdsetter innsatsen hun gjør som matprodusent. Resultatet er at hun har valgt å legge ned melkeproduksjonen og avviklet gårdsdriften. Historien hennes er ikke unik. Den er et varsel.

Kristine ønsket å produsere melk på en bærekraftig måte – både med hensyn til økonomi, miljø, dyrevelferd og egen helse. Men dette er krevende. Undersøkelser viser at nettopp melkebønder opplever et særlig press. Kyrene krever melking to ganger daglig, noe som passer dårlig inn i en moderne familiehverdag. I tillegg til kommer krav til reduserte utslipp av klimagasser. Gjennom landbrukets klimaavtale skal utslippene fra jordbruket reduseres med 4-6 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen 2030.

I forskningsprosjektet DairyMix har NIBIO og Ruralis sammen med partnere fra Tyskland, Frankrike, Italia, Irland, Belgia, Polen og Argentina sett nærmere på hva gårdsbruk med melkeproduksjon kan gjøre for å bli mer bærekraftige og selvforsynte ved å bruke mindre kraftfôr og mineralgjødsel, og ved å redusere sitt klimagassutslipp.

Bærekraft i matsystemer og på gårdsnivå, kan undersøkes på flere ulike måter. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) har utviklet et rammeverk som består av fire dimensjoner: styring, miljø, økonomi og sosiale forhold. Dette modellen er foreslått brukt for å forstå og måle bærekraftig i norsk matproduksjon.

I Norge snakket vi grundig med sju norske melkebønder om sosial bærekraft. Når bøndene får rom til å fortelle om hvorfor de velger som de gjør, handler det mye om helse og livskvalitet, evne til å bære økonomisk risiko og tåle arbeidspresset.

Kanskje tenker de av oss som ikke er bønder, at kyr som melker godt gir bedre bærekraft, fordi det blir mer melk med færre kyr – noe som vil redusere utslippet av klimagasser fra dyra. Men melkebøndene på sin side forteller at utslippet av klimagasser også henger sammen med hvor mye av fôret som kommer fra egen gård og hvor mye kraftfôr kyrene får. Klimagassutslippet påvirkes også av størrelsen på gården og besetningen, altså hvor mange dyr en har. Stordriftsfordeler virker riktignok inn på klimaregnskapet; en bondegård med mange melkekyr gir nødvendigvis lavere utslipp av klimagasser per ku enn et mindre bruk. Men bøndene fortalte at dette ikke nødvendigvis betyr at melken blir laget på en bærekraftig måte. For at en bonde som Kristina skal kunne tåle å stå i en slik storsatsing må hun tåle presset – både fysisk og psykisk – og ikke minst økonomisk. En besetning av høytytende melkekyr er slett ikke billig i kosten; høg avdrått, altså hvor mye melk kyrene gir, krever både energirikt fôr og mye strøm og drivstoff. Store fjøs og stordrift betyr gjerne også mye gjeld. Klarer ikke gårdbrukeren å betjene lånet kan det føre til salg av gård og hjem, og en familie som må flytte.  

Kan det være mulig å oppnå like store forbedringer med mindre gårdsbruk og med lavere avdrått? Bærekraft handler om å stå i det – fysisk, psykisk og økonomisk – år etter år.

Den kanskje viktigste innsikten fra samtalene med Kristine og de andre melkebøndene er denne: sosial bærekraft i form av bondes livsvilkår og helse har gått under radaren. I politikk, forvaltning, rådgivning og forskning har miljø ofte trumfet det sosiale. Men alle pilarene i bærekraftbegrepet er like viktige. Tynnes bygdene og jordbruksmiljøet for mye, forsvinner naboer og produsentnettverk. Som alle andre er også bønder sosiale og trenger kollegaer, venner og folk å snakke med. De trenger levende bygder like mye som bygdene trenger levende gårder.

Et bærekraftig landbruk fordrer at melkebøndene kan leve gode sosiale liv. Det fordrer en økonomi i bunn som ikke krever at de må springe stadig fortere, men som gir dem tid til å utvikle bruket i retning av mer sirkularitet og betre utnytting av restråstoff framfor å bare øke produksjonen. De må få tid til å utveksle erfaringer og kunnskap seg imellom, tid til å drøfte egne erfaringer med forskere, forvaltningen og rådgivere. Bare slik kan vi sammen fremskaffe kunnskap om hvordan bærekraftige strategier kan tilpasses ulike regioner og ulike gårdsbruk.

Hilde M. Helgesen, NIBIO