Burde de ikke blitt totninger igjen?
Kommentar: Ikke til forkleinelse for Eidsvoll kommune, der står de på hodet for å håndtere veg-krisen der Feiring nok en gang er blitt isolert fra sitt eget kommunesenter.
Men nå er de forbanna i Feiring.
Først mobiliserte lokalt næringsliv og skole for å ordne med lynrask skyss over Mjøsa. Noen timer seinere er en underskriftskampanje stablet på beina, der kravet er «Trygg fv33 gjennom Feiring nå!»
De er nemlig ganske engasjerte i Feiring. Ungdom flytter tilbake etter utdanning, de har egen regjering, et blomstrende fellesskap og flere butikker. Ikke minst nekter de å gi seg over når sentrale myndigheter med jevne mellomrom banker på og vil legge ned skolen.
Likevel er det så vidt i overkant av tusen sjeler som bor i Feiring og har bruk for fylkesveg 33. I Akershus-målestokk er bygda den ytterste nøgne ø – hvilken feiring har ikke en gang i livet fått spørsmål som «hvordan går det an å bo der oppe»?
Akershus fylke har nok viktigere ting å tenke på enn de to milene med hullete asfalt mellom Sikkelien og Minnesund. De blir knapt en parentes i et budsjett som skal tilfredsstille behovene i vekstkommunene rundt flyplassen og inn mot Oslo, det er det ikke vanskelig å se.
For mens asfalten ligger glatt som lakris etter utbedringer mellom Viksborg og Skreia i sommer, og det snart skal brukes 200 millioner på strekningen til Vennevold, er det et sjokk å ta seg en tur til Feiring.
Når du krysser fylkesgrensa er det som å kjøre på veger i et annet og langt fattigere land, litt som å oppdage Øst-Europa på åtti-og nittitallet. Men du er altså i Akershus.
I det vestlige Innlandet er fylkesveg 33 derimot selve hovedvegen, og her kom Falkentunnelen på plass for over ti år siden. Like etterpå ble det snakk om hele to tunneler på akershussida, og rett nok er det tatt ned skog i det ene byggeområdet, men det har blitt med det. Ingen tør spå når Smaragdtunnelen eller Skreifjelltunnelen blir virkelighet, og i mellomtida raser det stadig vekk.
Mangelen på fremdrift i utbedringer og tunnelbygging har fått både næringsliv og politikere her til å rive seg i håret, for det står altså om en strekning på noe sånt som to mil.
Folk i Feiring reiser allerede både på butikken og polet, til fotpleier og på trening på Toten. Dessuten har mange nær slekt der, men båndene består av mer enn frierferder på sykkel fra Feiring til Teten.
For eksempel var det ikke før i 1844 at de nordligste gårdene i Feiring ble overført til fra Toten til Øvre Romerike. Fram til 1600-tallet hørte hele området sør for Torgunrud til Toten, før deler av det ble innlemmet i Øvre Romerike fogderi. Folk som bodde der hadde likevel kirkelig tilhørighet til Toten helt til 1825.
Toten-Fægring het det den gangen, og noen bruker navnet fortsatt.
Nå håper feiringene at en underskriftskampanje og påfølgende politisk sak vil få fart på vegsaken. Men kanskje det heller er på tide å flytte noen grenser igjen?
Saken har aldri vært et seriøst tema på den politiske agendaen, og det er ikke godt å si om Innlandet ville hamlet opp med alle utfordringene med tunnelbygging i Feiring, men vi lurer litt likevel:
Hadde ikke feiringene hatt det bedre som totninger?