Når nærskolen forsvinner, forsvinner også mer enn et bygg

Vilberg skole og Vilberg barnehage står nå i fare for å bli historie fra høsten 2027. Ett enkelt vedtak kan føre til at både barn, familier og ansatte mister en trygg base som i mange år har vært selve hjertet i Lensbygda. Østre Toten kommune sitt forslag om å fordele elevene mellom Stange, Hoffsvangen og Kolbu basert på bostedsadresse kan virke praktisk på papiret, men i praksis risikerer vi å bryte opp et helt lokalsamfunn.

Jeg har full forståelse for at det er nødvendig å gjøre endringer på dagens skolestruktur, men det handler om hvordan politikerne angriper den situasjonen de nå står ovenfor. I kommunens kommunikasjonsstrategi fremgår det at “Rollen som samfunnsutvikler innebærer at kommunen skal bidra til å utvikle gode lokalsamfunn for innbyggerne”. Nedleggelse av en barneskole hvor kommunen ikke har en konkret plan eller nok plass til alle elevene på et sted, er ikke et bidrag for å utvikle et godt lokalsamfunn i mine øyne.

Utfordringer med kommunens økonomi og budsjett, samt planer om endringer i utdanningssektoren er noe som har vært forespeilet i flere år. I 2011 da jeg gikk i 6. klasse på Vilberg, sendte min klasse inn et leserbrev om hvorfor vi mente skolen burde bestå. Et av perspektivene vi som 6. klassinger stilte oss bak var “Hvis elevene på Vilberg blir flyttet til andre skoler så kan venner bli splittet, og det kan føre til mindre trivsel på skolen”. Det som vi bekymret oss over i 2011 er nå i ferd med å bli realiteten for dagens elever på Vilberg skole, fordele elever rundt om i kommunen som en løsning på ett budsjettproblem. Toten som har hatt en karakteristikk med et samfunn preget av levende bygder, vil de neste årene kunne preges av en sterk sentralisering fordi “Uten skole i Lensbygda tror vi det blir veldig stille, tomt og kjedelig. Vi tror at færre mennesker vil bo her, hvis det ikke er en skole i nærmiljøet” – 6. klassinger ved Vilberg skole (2011).

Nå står jeg igjen 14 år senere, ansatt ved den skolen jeg en gang kjempet for å beholde og står ovenfor den samme problematikken. Jeg har kjent på usikkerheten ved å være elev ved en skole som gjentatte ganger foreslås som en løsning ved budsjettkutt, og kjenner nå på det som ansatt. Det er ingen god følelse.

For elevene på skolen og barna i barnehagen handler det ikke om logistikk eller økonomi. Det handler om tilhørighet, forutsigbarhet og trygge relasjoner. I en tid der barn allerede lever med et høyt tempo og mange skifter, er nærskolen en av få stabile arenaer. Vilberg er et sted

som helt siden rundt 1862 har vært og er et sted hvor både elever, foreldre og ansatte kjenner hverandre – hvor det er lav terskel for samarbeid og høy terskel for at noen faller utenfor.

Som utdannet barnehagelærer i bunn ser jeg hvor sårbart dette vil være for barna i barnehagen. Overgangen fra barnehage til skole blir langt mer uforutsigbart når tryggheten ved et nært miljø med begge to i samme bygg fjernes. I dag skapes det en relasjon til skolen for barna fra første dag, fordi de er i samme bygg og daglig blir kjent med ansiktene til de som en gang blir deres lærere. Dette er også en trygghet for foreldrene, og bidrar til at samarbeidet går mer sømløst. Jeg er usikker på om kommunen forstår fullt ut hva de faktisk river ned. Vi som er ansatt, mister ikke bare en arbeidsplass – vi mister et fagmiljø og et godt arbeidsmiljø som er bygget opp over tid. Nærmiljøet mister en møteplass og et samlingspunkt. Barna mister kanskje aller mest av alt: en hverdag som gir mening fordi den foregår i et miljø de kjenner. Hva mener politikerne er verdien av stabilitet? Av tilhørighet? Av en trygg skolestart og skolehverdag? Disse faktorene er umulig å putte inn i et Excel-ark i form av antall millioner det tar av budsjettet, men konsekvensene av å ignorere dem vil kjennes lenge etter at budsjettene er vedtatt. Hvem er det som tar konsekvensene hvis dette blir vedtatt? Det er ikke de som sitter i kommunestyret. Det er barna. Det er familiene. Det er oss som står i bygget hver eneste dag.

Når det kommer til alternative løsninger, er ikke det en enkel sak. Kommunen bruker mer enn de har budsjett til, og økonomien må strammes inn. Er det likevel nødvendig å gjøre de største kuttene i skolestrukturen? Hva med organisatorisk effektivisering? Nå har ikke jeg fått en total oversikt over hvor mange konsulenter og rådgivere som er ansatt i kommunens øverste administrasjon, men jeg vet at det er ikke få.

Er det nødvendig at én leder har både to og tre rådgivere til disposisjon? Betaler alle på rådhuset for egen kaffe? Det kan kanskje være en banal påstand, men alle kommunale ansatte i skole og barnehage får ikke dekket slike utgifter. Poenget mitt er at jeg skulle gjerne sett at politikere og ledere i kommunen tok en gjennomgang av hvor mange millioner som går ut fra deres budsjett, og hva de faktisk bruker penger på. Det er ingen tvil om at det finnes mye byråkrati rundt om i hele Norge, og jeg tror ikke Østre Toten kommune er et unntak. Før det settes inn vedtak om nedlegginger, bør det i det minste legges konkrete og solide planer som gjør at elevene ikke spres til ulike kanter av kommunen. Og ikke minst regne ut hvilke kostnader kommunen kan stå ovenfor om 10-15 år når disse elevene har falt utenfor skolen og arbeidslivet, på grunn av krevende år med skolenedleggelse. Dette påvirker ikke bare kommunens budsjett, men også barna og de ansattes psykiske helse, som igjen påvirker den fysiske helsen.

Før kommunen tar den endelige beslutningen, håper jeg de ser mer enn tall. Jeg håper de ser menneskene bak tallene – og at de lytter til oss som kjenner hverdagen her best. Vilberg er mer enn bare en barneskole og en barnehage. Det er et lokalt fellesskap. Det er et oppvekstmiljø. Og det er verdt å kjempe for.

Som jeg var med på å skrive i 2011: Hør på oss: Ikke legg ned skolen vår!

Marit Oline Fjørkenstad, foreløpig ansatt som lærer ved Vilberg skole