Bidra i debatten: leserbrev@totens-blad.no.
Påfyll fra sidelinjen til Glommen-Mjøsens Gudmund Nordtun og Anne Sverdrup-Thygesons innleggsutveksling fra en som har vært på jobb i prosessene rundt de fleste nasjonalparker og naturreservater siden 2003. Det er vakkert å gå i gammel «urørt» skog. Kjenne tyngden fra de store gamle granene som luner og hegner om de klukkende bekker snirklende mellom steiner og tuer. Opp fra fuktdråget til de mer magre marker hvor de vridde tørrfuruene står der som monumenter fra historiens dyp. Følelser, trygghet. Tilsvarende kan man føle seg ribbet når nærskogen er avvirket og tilbake ligger en hogstflate, brun og livløs. Følelse av tap.
En debatt preget av følelser kommer sjelden i mål. Da gjelder det å klamre seg til de fellesnevnerne som utkrystalliserer seg.
Nr 1
«Vi trenger en bred og redelig debatt om skogens rolle for å nå natur og klimamålene og få en skogforvaltning som forener hensyn til både trua arter, friluftsliv, karbonlagring og samfunnets behov for trevirke» skriver Sverdrup-Thygeson. Alle er enige om det, men prioritet av hensynene vi variere fra aktørenes ståsted. Et godt utgangspunkt likevel.
Nr 2
Frivillig vern-ordningen er god og alle er enige om at den bør fortsette. Det eneste som mangler er tilstrekkelige bevilgninger. Anne Sverdrup-Thygeson påpekte svakheten ved at skogeieren selv sitter i førersetet og kan takke nei, for senere å avvirke. I min 20-årige karriere for Miljødirektoratet har jeg til gode å oppleve det.
Den neste svakheten er mangel på arealer i kategorien; frodig mark i lavlandet. Årsaken er at det er få slike områder og dernest at de i stor grad er økonomisk godt drivbare. For å fylle på med denne type arealer kan man verne yngre skog for restaurering som over tid vil gli over i naturskogtilstand. Erstatningen for disse arealene oppleves som for lav til å frasi seg en fremtidig selvbestemmelse. Med en flom av arealtilbud og 600 områder i kø for vedtak må statsforvalteren prioritere hardt. Det vil ikke forundre meg om noen av arealtilbudene som det takkes nei til, grunnet bevilgninger, over tid kunne bidra til manglene i vernekvaliteter.
Nr 3
Samfunnets ønske (les; krav) om en mer variert og mangfoldig skog går hånd i hånd med skogbrukerens frykt for fremtidige kalamiteter ved for homogene enheter og «alle eggene i én kurv». Diversifisering er en god strategi i bedriftsøkonomien som også passer godt for skognæringen. Skogbrukeren har tradisjon for å følge forskningens råd, men problemet er forsinkelsen i skogproduksjonen hvor dagens skoger er resultatet av god og anerkjent skogskjøtsel for 30-40-70 år siden. Pendlene svinger godt i skognæringen.
Skogbrukeren har eierskap til bærekraftsbegrepet gjennom det som for snart 100 år siden ble innført som balansekvantum definert som «det kvantumet man kan avvirke årlig inntil det kan økes permanent». Balansekvantumet har i dag utvidet innhold og bærekraftsbegrepet favner mer enn kvantum. Strategien og filosofien er imidlertid godt under huden.
For å komme videre bør man se over de mer akutte private «krisene» enkelte opplever ved hogst i sitt nærområde og fokusere på det store perspektivet som er i hvor stor grad man utarmer naturen og snevrer inn muligheten for fremtidens generasjoner. DET er det viktige spørsmålet.
Severin Myrbakken, tidligere skogsakkyndig for miljødirektoratet, Nå skogsjef for Mathiesen Eidsvold Værk
