Bidra i debatten: leserbrev@totens-blad.no.
Fra 2031 blir det salgsforbud mot gummigranulat til kunstgressbaner i Norge, i tråd med nytt EU-regelverk. Dette er et viktig miljøtiltak – og en omstilling idretten støtter. Men det er også en varslet krise for breddefotballen, dersom ikke staten tar sitt ansvar.
Over 1.500 baner må legges om, og prislappen er på 7,3 milliarder kroner over 13 år. Dette er ikke frivillig – det er et myndighetspålagt krav. Da må det også følges av myndighetsstyrt finansiering.
Kommunene og fotballen trenger drahjelp.
Over 60 prosent av kunstgressbanene eies av kommunene. Mange av disse kommunene har allerede sprengt sine budsjettrammer. Å forvente at de skal bære denne omstillingen sammen med idretten, er urealistisk. Det vil føre til forfall av baner, redusert aktivitet og økt press på frivilligheten.
Det lokale bildet underbygger dette: En kartlegging av anleggenes levetid i samarbeid med Samfunnsøkonomisk Analyse AS viser at 20 baner innunder NFF Indre Østland sin paraply har behov for rehabilitering innen fem år. Hele 14 av disse regnes som kritisk nedslitte, og kan måtte stenges av hensyn til spillernes sikkerhet. Kostnadene for rehabilitering er anslått til mellom 112 og 140 millioner kroner – et beløp som krever betydelig politisk innsats for å sikre finansiering på tvers av kommuner og fylkeskommune. Nedslitte baner hindrer både dagens aktivitet og forutsetninger for økt aktivitet i vår region.
Anleggsresolusjonen fra Idrettstinget 2023 er tydelig: Kommunene er avgjørende for idrettens infrastruktur, men trenger bedre rammevilkår. Staten må bidra med øremerkede midler til både kommunale- og idrettslagseide anlegg for å sikre at miljøkrav ikke går på bekostning av barn og unges fritidstilbud.
Ikke skyv regningen over på idrettslagene og familiene.
Dersom staten ikke tar ansvar, vil kostnadene havne hos idrettslagene – og i neste omgang hos familiene. Det betyr høyere treningsavgifter, færre deltagende barn og økt sosial ulikhet. Dette er i direkte strid med fritidserklæringen, som slår fast at idretten skal være for alle – uavhengig av økonomi og bakgrunn.
Når 40 prosent av banene eies av idrettslag, blir det en umulig oppgave for klubbene å bære disse kostnadene. Mange klubbkasser er allerede bunnskrapt etter covid og dyrtid. Dette er ikke bare drepen for klubbene – det er drepen for anleggene, og for barnas mulighet til å være med.
Og la oss være tydelige: Når vi snakker om breddeidrett, må vi først og fremst snakke om barn og unge. Det er de som rammes hardest når kostnadene øker. Begrepet breddeidrett favner bredt – fra barneidrett til 6. divisjonsfotball – men det er barna som taper når økonomien strammer seg til.
Spillemidlene må skjermes.
Å bare bruke spillemidlene til å dekke denne omstillingen vil være en alvorlig feil. Spillemidlene er en bærebjelke i norsk idrett og må ikke brukes til å dekke omstillinger eller krav som ligger utenfor idrettens ansvar. Spillemidlene er allerede bundet opp i bygging og rehabilitering av anlegg over hele landet. Å omdisponere dem vil føre til lengre ventetider, færre nye anlegg og vil kunne ramme andre idretter hardt.
Anleggsresolusjonen fra Idrettstinget slår fast at det må utarbeides en nasjonal anleggsplan med forutsigbar og tilstrekkelig finansiering. Spillemidlene må ikke uthules av nye krav som ikke er idrettens ansvar. Dette krever politisk handling – nå!
Dette handler ikke om støtte til Norges Fotballforbund. Det handler om støtte til fellesskapsarenaene i hele landet – til banene der barn og unge møtes, trener og vokser.
Vi må ikke glemme hvem idretten er til for. Det handler ikke bare om anlegg og tall – det handler om fellesskap, mestring og muligheter. For alle.
Det handler om å sikre at miljøpolitikk og sosial rettferdighet går hånd i hånd.
Vi ber om én ting: At staten tar ansvar for en omstilling den selv har pålagt idretten. Det krever en nasjonal handlingsplan, øremerkede midler og politisk vilje.
Mette Christiansen/styreleder NFF Indre Østland og Inger Lilleby Fløgum/styreleder Innlandet Idrettskrets
