Bidra i debatten: leserbrev@totens-blad.no.
Skolebyggene er selve ryggraden i lokalsamfunnet. De ligger sentralt, har rom for aktivitet og fellesskap, og de er finansiert av fellesskapet. Når vi bygger skoler, bygger vi mer enn undervisningsrom. Vi bygger møteplasser, identitet og framtid. Men for store deler av musikkfrivilligheten stenges dørene – bokstavelig talt.
Voksenopplæringsloven gir rett til gratis bruk av offentlige undervisningslokaler til kursvirksomhet. Likevel må mange korps, kor og band betale husleie, eller får beskjed om at lokalene ikke er tilgjenglige. Noen steder er det så upraktisk å få nøkkel eller tilgang til utstyr eller lager, at lokalet i praksis er ubrukelig.
Dette er ikke bare urettferdig, det er i strid med lovverket. Det var også bakgrunnen for en enstemmig resolusjon på Musikktinget 2025: Skolene forskjellbehandler frivilligheten. Her kreves det at tilgang og sambruk må gjelde i hele landet, og omfatte både øving, fremføring og overnatting. Helgebruken må løses. Frivilligheten må tas på alvor.
Men problemet stikker dypere enn tilgang alene. Mange steder finnes det knapt lokaler som egner seg til musikkaktivitet. Telemarksforskings rapport «Er det rom for kultur i norske kommuner?» (2022), viser at dårlige akustiske forhold, manglende lagerplass, høye leiepriser og liten brukermedvirkning er gjennomgående utfordringer.
Et ferskt eksempel på dette finner vi i Stange kommune. Der har styreleder for Romedal og Vallset jente- og guttekorps sendt flere henvendelser til kommunen med ønske om at det nye skolebygget skal kunne romme korpsets behov. Ingen av disse henvendelsene er blitt besvart. I forprosjektet for nye Romedal skole er ikke frivilligheten nevnt med ett ord – verken korpset, andre lag og foreninger, eller behovet for fleksibel bruk. Det som vektlegges er en streng kostnadsramme, og resultatet er en minimumsløsning som kun tilfredsstiller nødvendige krav. Selv om eksempelet er lokalt, peker det på en nasjonal utfordring. Når kommuner bygger nytt uten å involvere kulturlivet, mister vi muligheten til å skape bygg som fungerer for hele lokalsamfunnet.
Den nye kulturloven, som trer i kraft 1. juli, forplikter kommunene til å kartlegge behov i kulturlivet og utvikle strategier for fremtidige bygg. Likevel opplever korpset i Stange at kommunen er en motpart, ikke en tilrettelegger. Dette er et konkret eksempel på hvordan manglende medvirkning og ignorering av innspill fører til bygg som ikke fungerer for alle som kunne hatt nytte av dem, både i og utenfor skoletid.
Rapporter og erfaringer viser at beslutninger ofte tas før behovene er spurt om. Når representanter fra kulturlivet først får innpass, er arkitekttegningene ferdige og budsjettet låst. Da blir det ikke plass til lagerrom for slagverk og notestativer, det settes ikke inn fagakustiker i tide, og aula eller scene blir henvist til et restareal mellom inngang og trapp.
Utfordringen handler ikke utelukkende om penger. Det handler om kunnskap, planlegging og holdninger.
KS og tidligere Viken fylkeskommune har utarbeidet veiledere for hvordan skoleanlegg kan utvikles til levende kulturarenaer, både i og utenfor skoletiden. Veilederne gir råd om hvordan man kan sikre sambruk, planlegge for fleksibilitet og gi kulturen en reell plass – både fysisk og i prioriteringene. Det er på høy tid at disse veilederne blir obligatorisk lesning for både skoleeiere, byggekomiteer og lokalpolitikere.
Innlandet musikkråd og flere regionale musikkråd har i en årrekke dokumentert behov og utfordringer, kartlagt lokaler og gjennomført akustikkmålinger. Vi måler blant annet etterklangstid og bakgrunnsstøy, og gir konkrete anbefalinger om tilpasninger og tiltak. Vi gjør dette som en del av vårt oppdrag, og med høy faglig integritet. Likevel opplever vi ofte at våre innspill blir lyttet til med høflighet, og deretter ignorert. Det fører til at nye bygg får mangler som kunne vært unngått, og at verdifull kompetanse ikke blir brukt der den trengs.
Men det finnes lyspunkter. Noen steder går det riktig vei – der politisk ledelse ser verdien av frivilligheten, der fagfolk kobles på tidlig, og der sambruk og tilgjengelighet prioriteres, ikke bare i festtaler, men i budsjetter og byggesaker.
Likevel gjentar den samme historien seg i alt for mange kommuner: Nytt skolebygg reises, og kulturlivet inviteres til omvisning når alt allerede er bestemt. Det er ingen lagerplass, ingen tilgjengelighet i helger og ferier, og ingen akustisk tilrettelegging. Resultatet? Et flott bygg, men en stille kulturscene.
Hvis man virkelig mener at kultur og frivillighet er en del av lokalsamfunnet, må det gjenspeiles i hvordan vi planlegger og utviklinger nye bygg. I plan- og bygningsloven står det at kommunene skal sikre medvirkning fra grupper som trenger spesiell tilrettelegging, herunder barn og unge. Den nye kulturloven slår fast at kommunene har ansvar for å legge til rette for bred deltakelse og utvikling i kulturlivet. Da må det tas på alvor når kulturlivet trenger egne rom, lager, scene og tilgjengelighet. Det holder ikke at kulturen inviteres til å se på tegningene etter at alt er bestemt. Medvirkningen må være reell, og komme tidlig nok til å gjøre en forskjell.
Det finnes også faglige verktøy. Den internasjonale standarden NS-ISO 23591 definerer akustiske kvalitetskriterier for rom og lokaler til musikkøving. Den gir konkrete krav til blant annet etterklang, støynivå og lydisolasjon, og kan brukes til både nye og eksisterende rom. I Norge er ikke standarden juridisk bindende, men den bør være retningsgivende, og ansvarlig prosjekterende må kunne vise til hvilke vurderinger som er gjort.
Innlandet musikkråd ønsker at Viken-veilederen blir en nasjonal standard. Det handler om ansvarlig forvaltning av fellesskapets ressurser. Når vi bygger nye skoler, bygger vi samtidig for framtidas lokalsamfunn. Da må vi sikre at byggene fungerer for flere enn elevene – og i mer enn seks timer om dagen.
Vi oppfordrer kommunene: Involver kulturfrivlligheten og fagkompetanse tidlig. Legg til rette for flerbruk. Sørg for at skolene kan være levende arenaer også etter skoletid. Det er på tide å slutte å late som om kultur og frivillighet «kan bruke gymsalen». Musikkfrivilligheten må ikke behandles som en gjest i egne nærmiljø.
Det finnes lovverk. Det finnes veiledere. Det finnes faglig kunnskap og konkrete standarder for hvordan bygg kan fungere for musikk og kultur. Likevel bygges det fortsatt nye undervisningsbygg uten reell plan for sambruk, uten akustiske vurderinger og uten tilstrekkelig lagerplass. Når kunnskap og engasjement ikke tas med i beslutningene, taper ikke bare kulturen – hele lokalsamfunnet går glipp av muligheter.
Eirin Lien (daglig leder i Innlandet musikkråd) og Jimmy Høiberget (styreleder i Innlandet musikkråd).
