Innsparing nå, men dyrere i lengden?

Vilberg barnehage og Vilberg skole er igjen truet av nedleggelse. I Lensbygda er vi glade i skolen og barnehagen vår, og vi føler oss truet av det som nå skisseres. At vi dessuten risikerer at barn fra samme klasse rives fra hverandre og fordeles på 3 ulike skoler, gjør oss ekstra fortvilet. Hva vil det gjøre med etablerte vennskap? Fritidstilbud? Gode, trygge fellesskap? Vi oppfatter dette som forhastet og lite gjennomtenkt. Det er 111 elever på Vilberg i dag, og kommunens eget tallmateriale tyder på at antallet vil holde seg stabilt eller
øke de neste 5-6 årene. Flere av mine sambygdinger har de siste dagene skrevet mye klokt om dette.

At kommunens økonomi er trang, vet vi. Og kommunepolitikerne er selvsagt nødt til å se på tiltak for å redusere utgiftene. På kort sikt og på lang sikt. Men lang sikt, hvor lenge er det? I Østre Toten kommune står hver femte person mellom 20 og 29 år utenfor jobb og utdanning. For det første er dette en stor utgift for kommunen. For det andre ligger det mange personlige skjebner bak disse tallene. Dette er en stor utfordring for kommunen, og vi må ta det på alvor. Og da er mitt spørsmål: For å få denne andelen ned, vil færre og større barneskoler være veien å gå? Eller vil den innsparingen som oppnås på kort sikt gi en økt kostnad på lang sikt? Jeg har ingen belegg for å påstå at verken det ene eller det andre vil skje, men tanken bør tenkes.

Jeg er nå på mitt 11. år som Vilberg-pappa. Jeg har hele tiden opplevd det som en trygg og god skole for mine barn. Som innflytter har jeg også kjent på hvor viktig inkludering og fellesskap er for å skape trygghet, tilhørighet og lyst til å bidra i lokalmiljøet. Jeg har vært engasjert i lokalidrett og har sett hva tidlig inkludering og tilhørighet gjør med både barn og voksne. Vennskap oppstår. Trygghet. Fellesskap. Synergi. Engasjement. Glede. Folkehelse.

Og etter å ha jobbet tett på ungdom i over 20 år, vil jeg være ubeskjeden nok til å påstå at jeg har innsikt også i ungdommens hverdag. Jeg ser ungdom som opplever tilhørighet, trygghet og mestring. Men jeg ser også det motsatte. Ungdom som strever med å finne sin plass, som sliter med å føle trygghet, tilhørighet og mestring. Jeg har hørt historier om hvordan enkelte kanskje falt utenfor allerede i barneskolen. Kanskje enda før. Jeg har også tett dialog med folk som jobber i andre nivåer i skolen enn meg, og også folk som jobber med de som har «ramlet utenfor». Og jeg hører en ganske unison oppfatning om at færre og større barneskoler vil føre til mer utenforskap og større vansker med å fange opp de som sliter.

Større avstander og større vansker med å skape fellesskap gjennom skole, fritidstilbud, idrett osv. Men igjen, jeg vet selvsagt ikke. Men tanken er som sagt nødt til å tenkes. Og politikerne må vurdere risikoen for at regningen blir større til slutt. Men kanskje på en annet budsjettpost enn «skole».

Jeg er overbevist om at nærhet mellom skole og hjem, mellom hjem og fritidstilbud, mellom venn og venn i tidlig alder – det er helt avgjørende for en trygg oppvekst. At det er små nok forhold til at jeg som pappa kjenner de andre barna i mitt barns klasse. Og kanskje klassen over og klassen under. At mitt barn kjenner moren og faren til både Thea og Jonas. At den litt stille og forsiktige jenta i klassen til dattera mi kanskje tør å spørre meg om å få sitte på hjem fra trening. For hun vet hvem jeg er, og jeg vet hvor hun bor. Og hva pappa’n hennes heter.

Kanskje hun plutselig tør å bli med på et skirenn eller en håndballtrening fordi hun nå vet hvem en av de andre pappaene er. Eller at hun tør å bli med på slåball i friminuttene, fordi Christian i 7. klasse som kjenner broren hennes, inviterte henne til å bli med. Det er disse små dosene av nærhet og trygghet som skaper fellesskap og inkludering – rett og slett innenforskap og ikke utenforskap. For om 30 år er det kanskje denne jenta som er leder i det lokale idrettslaget.

Jeg er nokså sikker på at små nok skoler og små nok miljøer – ikke for små, men heller ikke for store – vil kunne være en viktig og riktig vei å gå for å unngå frafall og utenforskap senere i livet, på videregående eller i arbeidslivet. Jeg er derfor redd for at mye går tapt dersom Vilberg mister sin barnehage og skole. Og jeg er redd for at utgiftene til slutt blir høyere dersom vi legger ned og slår sammen for mye. Det må tenkes grundig, og det må tenkes langsiktig. Det må tenkes ikke bare på trygg oppvekst og dagens økonomiske situasjon, men også på å redusere frafall i videregående skole og frafall fra arbeidslivet etter det. Det må
tenkes helhetlig. Og dersom innsparing av en krone her fører til økte utgifter på to kroner der, så har vi gått feil vei.

Torbjørn Koch, lærer og bekymret pappa til 4