Bidra i debatten: leserbrev@totens-blad.no.
Framtida blir ikke som fortida
Kommunens oppgave er å sikre innbyggernes velferd og grunnleggende tjenester, som for eksempel skole, veger, vann- og avløp, hjemmetjenester osv. For å gjøre det på en god måtte har man blitt enige om at man innenfor et bestemt geografisk område bør samarbeide om disse tjenestene. Grensene for områdene har blitt endret mange ganger gjennom historien. Sist gang grensene i vår region ble endret var i 1964. Nå har det gått 60 år, og det virker fornuftig å løfte blikket litt og vurdere om områdene skal være de samme framover. Det er veldig mye som har endre seg på 60 år. Omfanget og kvaliteten på tjenestene kommunen leverer nå er helt annerledes enn i 1964. Den gang hadde for eksempel bare 35 prosent vannklosett. Utedo var det vanlige. I dag er vannledningsnettet til Østre Toten like langt som avstanden fra Lena til Trondheim. Slik er det på alle områder. Det sier seg selv at det krever en annen organisering. Vi trengte ikke vanningeniører og it-konsulenter i 1964. Men viktigere: Det kommer til å bli minst like store endringer framover. Vi vet allerede at befolkningen kommer til å endre seg radikalt. Det kommer til å bli færre i arbeid bak hver pensjonist, og vanskeligere å få tak i folk med riktig kompetanse innen helse, utdanning og andre tjenester. Så det kommer til å bli avgjørende for at vi skal få helsehjelp, omsorg, utdanning og vann i springen.
Bedre tjenester
Ved å slå sammen administrasjonen av tjenestene kan vi utnytte kapasiteten og kompetansen bedre. Vi kan få mer attraktive fagmiljøer og mulighet til å håndtere mer komplekse oppgaver. For kort tid siden vedtok vi å slå sammen barneverntjenestene i Østre og Vestre Toten. Ingen var uenig det. Jeg tror alle forstod at begrunnelsen var fornuftig. Grunnen til sammenslåingen er helt parallell med begrunnelsen i andre tjenester. Barnevern er komplisert faglig og det er åpenbart en fordel at man kan ha kompetanse på mange forskjellige områder i huset. Ved å være mange nok kan man også la noen spesialisere på enkelte felt. Det gir bedre og mer effektive tjenester og mer spennende arbeidsplasser. Akkurat den samme effekten kunne vi fått på plan og bygg, økonomi, næringsutvikling, vann og avløp, tekniske tjenester, IT, skole, helse og omsorg osv.
Bedre samfunnsplanlegging
For å lage gode planer for samfunnsutvikling og arealutnyttelse framover er det lurt å se ting i sammenheng. Utviklingen har gjort at avstanden mellom oss har blitt mye mindre. Vi bor og jobber i forskjellige kommuner, bruker idretts- og kulturtilbud på tvers av kommunegrensene. En felles kommune kunne planlegge mer helhetlig og koordinert.
Større tyngde og synlighet
Jeg hører fra politikere i Hamar-regionen at de følger nøye med på prosessen om ny kommune på Toten-sida. Hvorfor er de spente på hva som skjer her? Jo, fordi de vet at det å være store betyr noe for hvem som får oppmerksomhet og innpass sentralt. Hamarregionen er redde for å miste den posisjonen. Vi har muligheten til å ta den posisjonen, og bruke den til å bli hørt når det gjelder veger, strømnett og næringsutvikling. Alle som bor på Raufoss vet at det er størrelsen på industrien der som gjør at statsråder og andre beslutningstakere er interessert i området. En nasjonalpolitiker hører mer på en ordfører med mange velgere i ryggen. Med 60.000 innbyggere vil vi være størst i Innlandet.
Men hva med identitet, nærhet og lokaldemokrati?
Jeg bor på Skreia og kommer til å bo der uansett hvor stort område kommunen skal dekke. Kolbuinger og snertingdøler fortsatter å være kolbuinger og snertingdøler selv om Kolbu kommune og Snertingdal kommune forsvant i 1964. Og Gjøvik vil uansett være den største byen i regionen. Jeg tror at den lokale identitetsfølelsen blir enda sterkere når man blir del av en større kommune. Noen er bekymret for at det blir for lang avstand til dem som bestemmer. Avstanden blir større, men er det nødvendigvis et problem? Det er ikke slik at de som bestemmer i kommunen har en helt annen kultur eller kommer fra en annen planet. Det er folk som bor forskjellige steder i kommunen, og tilhører forskjellige lokalsamfunn. Noen ganger kan det hende at det er bra at det ikke er naboen din som skal ta avgjørelsen. Det kan være betryggende at saksbehandleren ikke har med seg all kunnskap om hvem du er inn i vurderingen av søknaden din. Og kanskje er det ok at det ikke er en du treffer på butikken som har lest sykehistorien din? Og muligens er det mer demokratisk at den lokale storkaren ikke bare kan troppe opp på bygningskontoret og bruke pondusen sin for å få igjennom en byggesak fordi han kjenner saksbehandleren godt. Noen ganger er avstand også bra. Statistikk viser at valgdeltakelsen er litt lavere i større kommuner enn i små. Men det betyr ikke at lokaldemokratiet går dukken i en felles kommune. Lokaldemokrati og engasjement bygges nedenfra, ikke fra rådhuset. Jeg er overbevist om at lokalmiljøet på Skreia kommer til å være minst like interessert i hva som skal bestemmes i en ny kommune. Det er viktig å huske at politikken ikke bestemmes av organiseringen av kommunen. Den bestemmes av politikerne. Alle partier ønsker flere engasjerte medlemmer, så vegen til påvirkning er svært kort, også i en ny felles kommune.
Dette var noen av argumentene for en felles kommune. Det er argumenter imot også, og jeg håper vi nå kan komme i gang med en mer omfattende dialog med innbyggere, organisasjoner og næringsliv om utfordringene og løsningene framover.
Lars Braastad, varaordfører Østre Toten
