Er pasientstemmen en ressurs eller belastning?

Hver dag jobbes det hardt for å levere gode helse- og omsorgstjenester til innbyggere, både i Innlandet og resten av landet. Men i takt med at budsjettene strammes inn og ressursene er knappe, får økonomi og kapasitet stadig større plass i diskusjonen om hvordan helsevesenet utvikles og prioriterer. Midt oppi dette står vi i fare for å miste det aller viktigste perspektivet; nemlig pasientens.

Hver dag møter vi i Pasient- og brukerombudet mennesker som trenger helse- og omsorgstjenester, men som opplever å ikke bli lyttet til. Når pasientens stemme ikke blir hørt, er det ikke bare et demokratisk problem – det går også utover kvaliteten på tjenestene.

Bommer på målet
Å treffe med hjelpen er vanskeligere hvis ikke vi forstår hva pasienten faktisk trenger. Hvis vi ikke tar hensyn til pasientens behov, erfaringer og livssituasjon, risikerer vi å lage løsninger og tilby tjenester som ikke fungerer i praksis for innbyggerne våre.

Lovverket og nasjonale føringer er tydelig: brukermedvirkning skal være en grunnpilar i helse- og omsorgstjenesten. Likevel ser vi at pasient- og brukerperspektivet ofte kommer inn etter at beslutninger er tatt. Mer som en høringsinstans, ikke som en premissleverandør. Da er det ofte for sent. Andre ganger får pasienten si sin mening, uten at det virker å bety noe.

Bruk erfaringene – ikke bare spør om dem
Skal vi få bedre helse- og omsorgstjenester, må pasienter, brukere og pårørende få være med helt fra starten når tjenestene planlegges, utvikles og evalueres. Det de sier må faktisk brukes til å forme tjenestene, fordi deres erfaringer er avgjørende for å skjønne hva som fungerer og ikke. Ellers glipper vi på viktig kunnskap.

Som pasient- og brukerombud minner jeg ofte om dette: Jo tettere vi kommer på brukernes virkelighet, jo mer kan det endre på hvordan vi tenker. Det kan snu prioriteringer og ende opp med å gi tjenester som faktisk treffer enda bedre.

Tjenester som faktisk treffer 
Forståelig nok er helse- og omsorgstjenesten opptatt av økonomi og kapasitet. Men vi må også tørre å stille det helt grunnleggende spørsmålet: Hva slags tjenester vil vi ha – og for hvem? 

Det finnes flere eksempler på treffsikre og bærekraftige helsetjenester som er utviklet sammen med pasienter og brukere og ut fra deres behov. Det finnes flere eksempler på at det er mulig å løfte pasientperspektivet selv om ressursene er knappe.

Pasientens stemme er ikke en ekstra byrde – den er en nøkkel til bedre tjenester. Den gir innsikt, retning og mening. Og den må få en fast plass – både i prioriteringer, i omstilling og i kommunestyresalen. Det er på høy tid å løfte blikket og spørre; hvor gode er vi på å ha med oss pasientens perspektiv?

Marit Alver-Jacobsen, pasient- og brukerombud i Innlandet