Bidra i debatten: leserbrev@totens-blad.no.
Se for deg at du er 85 år gammel. Du er enslig, har ikke barn og dine nærmeste har gått bort. Den eneste daglige kontakten du har med andre, er når hjemmesykepleien kommer innom og hjelper deg en gang om dagen.
Den siste tiden har helsen din blitt betydelig verre, du begynner å bli glemsk og det er vanskelig med enkle gjøremål. I den korte tiden hjemmesykepleien er innom deg, forsøker du å uttrykke dine behov, og stiller spørsmål om det kan være mer hjelp å få. Den ansatte snakker litt om hva som finnes av tilbud, før hen må haste videre til neste pasient på listen. Har du nå søkt om mer hjelp, eller hva skal egentlig til for å søke på en tjeneste i kommunen?
Regelverket er slik at alle som ber om en helse- og omsorgstjeneste i kommunen, både skriftlig og muntlig, skal få en vurdering av saken sin. Svaret skal gis skriftlig i form av et enkeltvedtak. Der det oppstår tvil om noe skal tolkes som en søknad, bør dette tolkes i favør av pasienten, og vurderes som en søknad. Men hva skal til for at kommunene tolker et muntlig spørsmål fra en bruker som en søknad, og ikke bare «løs prat» om hva som finnes av tilbud?
Gjentakende problemstillinger som Pasient- og brukerombudet blir fortalt går på mangelfull eller fraværende veiledning, samt manglende saksbehandling i saker som gjelder kommunale helse- og omsorgstjenester. Dette er historier vi får fra pasienter som er i stand til å kontakte oss selv, eller historier via deres pårørende. Når vi ser at forvaltningsloven ikke blir overholdt i de skriftlige søknadene, stiller vi spørsmålstegn til hvordan muntlige søknader håndteres. Dette spørsmålet er særlig aktuelt for gruppen sårbare eldre som ikke har pårørende rundt seg, som kan ivareta deres rettigheter og uttrykke behov de ikke er i stand til å si noe om selv.
Med få ansatte fordelt på mange pasienter, og en lang liste med arbeidsoppgaver, sier det seg selv at det blir spørsmål om prioriteringer. Pasient- og brukerombudet er bekymret for hvor på prioriteringslisten de muntlige søknadene, og behovene for de som ikke klarer å si ifra selv, blir plassert på listen. Det er helt avgjørende at helsepersonell er sitt ansvar bevisst. For at de skal kunne være det, må de i første runde ha kunnskap om hvordan de skal håndtere de muntlige henvendelsene, og hvordan de skal fange opp behov for de som ikke klarer å uttrykke det selv. Videre må det være tilstrekkelig med tid for å ivareta denne plikten helsepersonell har. For hvem ellers er der for de sårbare, eldre pasientene uten pårørende? Mens samfunnet jager etter effektivitet og besparelser, må vi ikke glemme de mest sårbare i samfunnet vårt.
En dag kan det være du som trenger hjelp.
Guro Tuer, seniorrådgiver for Pasient- og brukerombudet Innlandet
