Jammen gikk det året fort. Jeg hører det stadig vekk fra andre, og erfarer vel egentlig det samme. I godt voksen alder er ikke tidsperspektivet uendelig. I barndomsårene var en måned en liten evighet, en sommerferie fra skolen var enda mer uendelig. Lange måneder der du bare så vidt kunne ane at det en gang i framtida ville komme en dag der det var tid for å stille seg opp i rekke og bli sluppet inn i den gamle skolebygningen igjen.
Så det er lett å tenke på at månedene har gått unna i raskt tempo siden vi sist skrev vår lille julebetraktning. Full gass over kalenderen. Likevel, de har jo hatt innhold, disse kalenderdagene. Slik er det for oss alle, vi fyller forhåpentlig dagene med innhold som gir livet verdi og ikke minst mye glede.
Dette året har jeg blant annet brukt en del tid på å rydde etter nære familiemedlemmer. De levde sine liv, med en passelig blanding av gleder og sorger. Mange år. Vi som har fått være igjen sitter med den nesten umulige oppgaven å ta oppryddingen. Da handler det om langt mer enn møbler og klær. Det handler om sporene fra selve livet. Det blir til at du stopper opp et lite øyeblikk, for eksempel når du kommer til et gammelt julekort som er tatt vare på. Sendt til en adresse der dagliglivet gikk sin gang. Ønske om god jul og godt nyttår fra noen som heller ikke er blant oss nå. Sendt og tatt imot med den største selvfølge, som en del av de ritualene som vi alle har.
Eller hadde.
Nå sendes det stadig færre julekort, postbudene bærer i stedet på pakker med alt mulig rart bestilt fra nettbutikker. En rask chatmelding med ønske om en fin høytid er det ingen som finner igjen om 20 år.
Et annet sted i bunken finner jeg ei notisbok. Små notater som en gang var så viktige, men som nå ikke har noen verdi. Se der, utregninger til selvangivelsen før Skatteetaten tok jobben. Kvittering på et innkjøp i 1997. I en kjøkkenskuff ligger oppskriften på ei kake. Kanskje smakte den så godt en gang for 40-50 år siden at det føltes nødvendig å få naboens oppskrift. Sjokoladekaka er forlengst spist og glemt, men ei kjent håndskrift bærer bud om at dette var noe som ga glede og begeistring den gangen.
Et telefonregister står på hylla. I dag noe fullstendig utdatert, og som neste generasjon ikke aner hva er. Skyv til riktig bokstav og slå opp. Her står de skrevet ned, nummer til fasttelefoner der summetonen er borte for godt. Linjene er tatt ned og de som en gang sveivet på tallskivene har også avsluttet sine samtaler.
Et fotoalbum med fargeløse bilder dukker opp, men like fullt av fargerike minner.
Leksikon i seks bind. Familiens lille stolthet og en uvurderlig kilde til informasjon. Byer i Belgia og latinske navn på planter. Var det ikke litt høytid når vi gikk til bokhyllene for å høste ny kunnskap? Det er da ikke samme følelse å ta et raskt søk på nett. I ei stue står en sofa som kom i hus etter nøye overveielse og ikke minst planlegging av en stor investering. I dag er den slitne sofaen bare hodebry. Mye må kastes. Noe må tas vare på. Jeg vet litt om hva slags minner som er knyttet til det som ligger i skuffene etter forrige generasjon. Sølvskjea med en inngravert dåpsdato da ingen ennå ante noe om at det skulle komme en verdenskrig nummer to. Ei skje med et lite hakk i kanten. Jeg vet hvorfor. Den ble med i noen matrester som skulle glede grisene i uthuset, den gangen villagriser var en selvfølge. Hakket er etter ei grisetann, for grisen var ikke født med sølvskje i munnen og spyttet den resolutt ut igjen mellom kålblader og brødskalker. Unyttig informasjon for generasjonene som kommer etter, mest sannsynlig. Like fullt verdt å notere i egen minnebok.
Vandringen gjennom andres liv får meg til å stoppe opp et sekund eller to både her og der. Kjenne litt på minner og tenke litt på det som har vært. Kanskje burde vi alle bli enda flinkere til å nyte stundene underveis på denne reisen også. Stoppe opp noen tilsvarende sekunder og kjenne på at vi lever. Snuse inn duften av vårskogen når den tid kommer, ta noen ekstra ord med den hyggelige naboen og unne oss en ekstra bit av den gode sjokoladekaka.
Er ikke det et passende nyttårsforsett? Men først: God jul.
Jon Olav Andersen, redaktør
