Bidra i debatten: leserbrev@totens-blad.no.
– Det blir ikke sommer før jeg ser Skibladner på Mjøsa. Dette er et utsagn som svært mange tilkjennegir. Skibladner betyr noe for mange. Skipet er et teknisk kulturminne som vi som bor rundt innsjøen er både glade i og stolte av. Skibladner er det største felles ikonet for hele Mjøsregionen. Selskapet ble etablert i 1852 og har siden den gang holdt «dampen oppe» for det som i dag er verdens eldste rutegående hjuldamper, Norges første fredede fartøy, innehaver av Olavsrosa, og skipet er også pilgrimsbåt. Skibladner har overlevd mange økonomiske kriser, to verdenskriger samt to ganger å ha ligget på Vormas bunn.
Målet er å fortsette seilasen på Mjøsa i ytterligere 168 år.
Rutesesongen 2024 er avsluttet. Nå gjenstår noen dager med chartertrafikk. Passasjertallet vil ende opp på 15.300 passasjerer. Dette er 2-3000 dårligere enn ønsket. Det har kort og godt vært for mange regnværsdager i sommer. Været gjør oss ekstra sårbare i rutesesongen. Vi trenger godt vær for å få nok passasjerer. Forutsigbarhet er et ukjent begrep i forbindelse med været.
Nå seiler skipet i urolig farvann. Det er kostbart å holde skovlene i gang. Skibladner får driftsstøtte fra sju kommuner og to fylkeskommuner. Videre får skipet støtte fra staten via Riksantikvaren til helt konkrete restaureringsprosjekt og antikvarisk vedlikehold. Også Kultur- og likestillingsdepartementet støtter driften av Skibladner. For 2024 er den støtten på 3 mill og 60 tusen kroner. For å kunne fortsette drift på linje med i dag må denne økes. Den må økes til 5 mill. kroner årlig.
Etter fire svært utfordrende år må rederiet ha forutsigbarhet i driften for å kunne tilby en like god seilingsplan som i dag. Først var det to år med pandemi. Da ble all chartertrafikk kansellert og lovlig passasjertall i rutesesongen ble redusert til det halve. Så kom en sommer med for lite vann i Mjøsa og skipet kunne ikke anløpe bryggene. Da det endelig var nok vann til å seile, så gikk det bare noen dager før man fikk havari grunnet tømmerstokk inn i den ene skovlen. Dette ble reparert og ruta kunne starte på nytt. Etter få dager fikk vi et maskinhavari som satte Skibladner ut av drift for resten av sesongen. I 2023 var vi optimister og trodde vi endelig skulle få en god sesong. Alt gikk bra fram til juli som kom med svært mye regn og følgelig færre passasjerer enn budsjettert. Deretter kom flommen. Da ble alle bryggene liggende under vann og resten av rutesesongen samt siste charterperiode måtte derfor kanselleres.
Det har vært tøffe tider for Skibladner lenge nå og vi trenger derfor et løft i de økonomiske rammebetingelsene for videre trygg drift.
For Skibladner har kostnadene økt vesentlig, på lik linje med hva store deler av næringslivet ellers opplever. Oljeprisen gjør at den kostnaden alene er økt med over 1 million i forhold til tidligere år. Strømprisen har gått til værs (vi bruker strøm gjennom vinteren) samt at alle andre tjenester vi må kjøpe inn har hatt en markant kostnadsøkning. Dette kan vi ikke ta igjen gjennom økte billettpriser. Det er kostbart å holde Skibladner i drift. De siste årene har vi brukt over 10 millioner på reparasjoner og overhaling på dampmaskina. Men det er jo utrolig at en dampmaskin fra 1888 fortsatt går og driver skipet fram i en marsjfart av 12 knop. Ingen på Aker mekaniske verksted tenkte vel i 1888 at denne maskina skulle leve i mer enn 100 år. Men det gjør den,- trofast men noe lunefull. Dyktige maskinister pleier den som en liten baby. Maskina bør holde ut i nye vel 130 år,- til glede for våre passasjerer og for alle som er glad i gamle dampmaskiner.
Skipet fremstår i dag vakrere enn på mange år. Det er lagt ned mye arbeid i vedlikehold de siste årene. Vi kan ikke slurve med dette, vi må følge med og bruke alle mulige resurser på restaurering, reparasjoner og vedlikehold, hvis ikke blir skipet litt dårligere hvert år og slik ønsker vi det ikke.
Fartøyvern er en viktig del av vår felles kulturarv og historiske hukommelse. Skibladner gir oss en identitet og tar vare på en viktig historie for hele Mjøsregionen og for landet for øvrig. Dette utløser stor begeistring og engasjement fra befolkningen. Nå trenger vår felles kulturarv ekstra hjelp fra det offentlige. Kommuner og fylkeskommuner er alle gode bidragsytere til driften av skipet. Det vi trenger er et løft på Kulturdepartementets budsjetter. Dersom ikke midler til drift av verdens eldste rutegående hjuldamper kommer opp på et nødvendig og akseptabelt nivå vil både skipets kvaliteter og selve rutedriften bli vesentlig redusert i løpet av få år. Kultur- og historieformidlingen vil derfor også bli sterkt redusert.
Vi ønsker også i framtida å formidle Skibladners historie på en like god måte som i dag, som et levende teknisk kulturminne i rutedrift på Mjøsa. Til det trenger vi forutsigbare økonomiske rammebetingelser.
Skibladner trenger økt støtte fra det offentlige. Det er kostbart å ta vare på historien. Det bør landet ha råd til.
Bjørn Blichfeldt, direksjonsformann i AS Oplandske Dampskibsselskap
