Bidra i debatten: leserbrev@totens-blad.no.
«I et Norge hvor sykehjemsleger er bekymret for kvalitet på tjenester og arbeidsforhold, kjenner jeg på uro for alderdommen. Ikke mest for egen del, men for ungene mine. Hvor tung vil pårørenderollen bli å bære? Vil den gå utover deres livskvalitet? Eller kan fremtiden faktisk by på andre rammer, hvis vi alle bidrar? Jeg drømmer om at våre barn kan være pårørende på egne premisser, basert på kjærlighet og omsorg – fordi lokalsamfunnet samarbeider om å skape en meningsfull alderdom.»
Det er krevende å være pårørende. Jeg vet. Hverdagen påvirkes. Man prøver å balansere ansvaret som følger rollen, med livet som skal leves. Kjenner det på kroppen hvordan belastningen preger. Det kan oppleves tungt.
Mamma ble aldri gammel. Jeg var nærmeste pårørende mens livet og alle mulighetene fremdeles lå foran meg. Nå kretser tankene rundt barna mine. Hvordan vil det være for dem hvis jeg blir gammel? Da vil de også være godt voksne. Vil det oppleves ekstra tungt å være pårørende da?
Jeg hører stadig om gleden over den forestående pensjonisttilværelsen. En epoke bestående av lange frokoster, tid med barnebarn og spennende reiser. Jeg aner konturene av en bekymringsløs tid.
Så endres alt. Plutselig eller gradvis. Foreldrenes helse svikter. Gleden erstattes med bekymring. Pårørenderollen tar over.
Jeg har møtt så mange av dem i arbeidslivet som strever med å balansere arbeid og omsorgsansvar. Forstått at tankene kverner uten stopp, stjeler nattesøvnen og fyller dagene med usikkerhet.
Den rollen er vond. Når kroppen i tillegg viser tegn på alderdom og livet som er levd, blir den ekstra tøff. Drømmene som skulle leves ut, må settes på vent – kanskje for alltid. Vil det samme skje med mine barn? Hva skjer når jeg trenger hjelp? Hvordan vil det prege deres livskvalitet?
I et Norge hvor sykehjemsleger roper varsko om kvalitet på tjenester og arbeidsforhold, bekymrer jeg meg. Jeg ønsker så sterkt noe bedre for mine kjære. En tilværelse hvor det å være pårørende handler om vil – og ikke må. En rolle som handler om samvær på egne premisser, om kjærlighet. Jeg vil de skal være pårørende uten at det føles som en byrde. De skal føle trygghet i at jeg er ivaretatt. At jeg ikke bare eksisterer, men faktisk lever.
Barna mine kjenner meg så godt. De vet jeg trenger glede i livet mitt. Er overbevist om at jeg ikke vil sitte foran TV-en på fellesstua hele dagen, og vente på neste måltid. Vente på livets slutt. Det vet de så godt.
De kjenner meg – vet jeg elsker sol og varme, og elsker å reise. At jeg lager ekstra saftig juleribbe, men spiser ikke svor. De vet jeg hater edderkopper og får orkideene til å blomstre om og om igjen. Men de har kanskje ikke fått med seg at jeg har begynt å like tomater, eller at jeg nå kan sitte i timevis og beundre skyene. For det har skjedd mens de har gjort sine erfaringer, levd sine liv. Akkurat som det skal være.
Jeg drømmer om en alderdom hvor jeg blir ivaretatt for den jeg er, så de får ro i eget liv. Samtidig som de kan følge meg på deres premisser.
Jeg ønsker meg aktive dager som passer meg, selv om jeg bor alene og er redusert. Fordi jeg vil fortsette å skravle med noen som utfordrer tankesettet mitt, så jeg kjenner jeg lever og fortsatt vokser. Fremfor å synke inn i et tomrom mens vi sammen venter på livets slutt.
Tenk så godt det vil være for mine barn, når nettverket mitt består av flere enn dem. Når det består av likesinnede som gir og får tilbake. Slik frivilligheten gjerne er. Vi skaper noe sammen. Mange muligheter og mye glede. Lokalsamfunnet blomstrer fordi vi samarbeider.
Jeg drømmer om den tryggheten de vil oppleve hvis jeg bor på sykehjem, fordi ansatte får vite hvem jeg er og hva som er viktig for meg. Selv om kroppen min visner fort og brutalt, vil jeg de skal være trygge på at jeg har meningsfulle dager sammen med andre. De skal kunne stole på at jeg får komme ut i vårsola, kjenne varmen mot ansiktet og se naturen våkne til liv.
Mamma sa alltid: «Den største glede man kan ha, er å gjøre andre glad.» En hverdag som gir meg små gylne øyeblikk og som fyller pårørenderollen med livsglede – kan det bli mer enn en drøm?
Hanne Kveset, rådgiver
