Bidra i debatten: leserbrev@totens-blad.no.
Årets beitesesong er på hell, og beitedyrene skal sankes hjem. Eller rettere sagt, de som fortsatt er i live. Det har vært en hektisk beitesesong, og for mange et rent rovdyrmareritt. Mange beitebrukere har mistet betydelige deler av buskapen sin, og teller på knappene om det i hele tatt er noen vits å fortsette. Fortsette kampen mot en rovdyrforvaltning som ikke fungerer.
Nok et år har rovdyrene herjet i viktige beiteområder. Allerede før beitesesongen startet, ble de første observasjonene av rovdyr i beiteområder gjort. Få dager inn i beitesesongen var rovdyrene et faktum; En ulv hadde forårsaket betydelige tap i Gausdal. De neste dagene rapporteres det store tap til ulv både i Ringebu, Skåbu og på Toten. Samtidig herjer det bjørn i Ringebu, og det dokumenteres tap til kongeørn. Sesongen fortsetter med ulv både i Valdres, Hamarområdet og Gausdal, tap til kongeørn i Vågå og Lom, gaupe i Øyer og bjørn i Stor-Elvdal og Ringebu. Jerven observeres også vakende rundt i beiteområdene, og har fra midtsommeren og høstmørkets frambrudd nok en gang medført enorme tap i Nord-Gudbrandsdalen.
Offentlig forvaltning skal sikre aktiv bruk av utmarka til matproduksjon. Likevel opplever bønder hvert år betydelige tap til rovdyr i beiteområder. År etter år står forvaltningen handlingslammet i påvente av tap for å kunne gi skadefelling på rovdyr, i stedet for at det blir arbeidet fram en fungerende ordning. Dagens forvaltning av rovdyrene fungerer ikke i praksis – uttak av rovdyr på bestandsmål må også foregå aktivt utenom beitesesongen. Aktiv rovdyrforvaltning handler tross alt om dyrevelferd, om at beitedyr ikke skal bli drept og fordervet på utmark. En forvaltningsordning som er offentlig bestemt, men som blir praktisert gjennom skadefelling og løsninger med oppfordring om nedsanking på dugnad. Rovdyrforvaltningen er statens ansvar, og ikke et dugnadsarbeid for rammede beitebrukere og lokale jegere.
Aktiv bruk av utmarka er dessuten en uvurderlig ressurs. I Innlandet slippes bortimot 300.000 småfe på utmarksbeite, men tallet er på negativ trend. Totalt sett utnytter beitedyra ressurser beregnet til 210 millioner kroner (Beitebruk | Statsforvalteren i Innlandet). Fortjenesten er aktiv matproduksjon av ressurser vi ellers ikke kunne utnyttet. Utmarka er en uvurderlig del av ressursgrunnlaget, helt ned på det enkelte gardsbruk sitt nivå, og for mange selve bærebjelken i drifta. Uten muligheten til å aktivt benytte utmarksressursene, forsvinner grunnlaget for å kunne opprettholde drifta. Aktivt beitebruk er også et viktig ledd for å hindre gjengroing, og for å ivareta det biologiske mangfoldet. Forsvinner beitenæringa er det mange ringvirkninger med i dragsuget.
Påkjenningen av å år etter år stå i samme situasjon med tap til rovdyr er stor. Spesielt tungt er det for beitebrukerne som hvert år opplever inngripende tap. I Nord-Gudbrandsdalen opplever beitebrukerne enorme tap til jerv. Fortvilelsen er stor. Fortvilelsen av å legge ned utallige timer med arbeid i avl, produksjonsresultater og investeringer i dyras ve og vel, for å så stå igjen med en brøkdel av lammene om høsten. Tapene er så inngripende at flere bønder sliter med å opprettholde besetningsnivået, og flere teller på knappene om det i hele tatt er verdt å fortsette. Situasjonen tærer på kropp og sjel, og for flere blir det kroken på døra. Hver krok på døra medfører også et tap i verdiskaping. Desto flere kroker, desto større ringvirkninger. Ringvirkninger innad i næringa i form av samhold og samarbeid, men også utad i lokalsamfunnet. Et aktivt, mangfoldig landbruk legger grunnlaget for levende bygder i distriktene.
Kampen om en fungerende forvaltning er ikke en kamp om å utslette rovdyrene. Det er en kamp om å få til en forvaltning som sikrer matproduksjon på det enorme og uvurderlige ressursgrunnlaget vi har i utmarka, om å opprettholde og videreføre flere generasjoner med aktivt landbruk og om å fortsatt ha levende bygdesamfunn i distriktene.
Innlandet Bondelag ved rovviltkontakene Knut Evensen og Ingvald Landet
