Bidra i debatten: leserbrev@totens-blad.no.
Innenfor det politiske miljøet gjelder andre regler for moral og etikk enn det «vanlige folk» både aksepterer, og etter beste evne forsøker å følge. Slike eksempler på avstand mellom liv og lære, eller mellom ord og handling enn det som politikerne viser, ser en heldigvis ikke så ofte hos «folk flest». I sin selvros trekkes det fram hvor langt en har kommet med digitaliseringen i Norge, og her investeres milliarder av kroner.
Samtidig finnes det ingen erkjennelse av at omtrent 600.000 av landets innbyggere befinner seg helt eller delvis utenfor den digitale verdenen. Dette må først og fremst skyldes at storting, departementer, direktorater og alle offentlige etater synes å være overbefolket med akademikere totalt uten erfaring fra arbeidsliv og den grå hverdagen til «den vanlige mann», og hvis eneste verktøy disse har tatt i, er en smarttelefon.
Men for å avhjelpe finnes det heldigvis frivillige organisasjoner som har sett galskapen, og derfor etablert diverse lavterskeltilbud til de mange som har falt utenfor, eller som gjerne vil prøve å sette seg inn i og lære hvordan agere for å mestre en hverdag som etter hvert har blitt meget komplisert. Et av disse tilbudene er Seniornett, en landsomfattende organisasjon som har etablert lokale foreninger over hele landet.
Disse har som regel et par timer åpent i leide lokaler hver uke, og dit kan en for en overkommelig årskontingent komme og få hjelp med håndteringen av nettbrett, smarttelefon og sin PC. Mer enn 1000 data-hjelpere jobber gratis rundt om i landet, og der det oppstår problemer som disse selv ikke mestrer, kan en logge seg inn sentralt til Seniornett og få direkte hjelp.
Nå må regjeringen ha funnet ut at dette er et unødvendig tiltak, for i årets statsbudsjettforslag kuttes kroner 110.000 fra denne organisasjonen. Forrige år forsvant 70.000, og i de fem foregående årene sto grunnfinansieringen stille. En kan ikke tolke dette på en annen måte enn at frivillighet og dugnad er noe de vil bli kvitt.
Regjeringen har riktignok stilt et krav til offentlige instanser om også å tilby analoge løsninger til de som ikke mestrer alt det digitale en oversvømmes med. Alternativet for disse er da å sitte i telefonen i timevis og høre på intetsigende reklame og musikk før en kommer fram til et levende individ. Og da er en ofte kommet fram til feil instans, for så bli overført til neste, med igjen trøstende ord om at en er nr. ørten i køen, men at en rykker stadig framover. Er dette noe de unge politiker-spirene mener de eldre har nok av tid til, og derfor bør ha tålmodighet til å akseptere?
For Seniornett, Erik Karsrud, Raufoss