Julekommentar: Ved disse tider i fjor var vi alle mest opptatt av korona. Tida med viruset hadde vært tung lenge, men så kom det lettelser i restriksjonene. Ikke før var lettelsene lansert, så dukket munnbindet og begrensningene opp igjen. Vi gikk inn i jula med mer usikkerhet, ikke minst fordi det var en ny og ukjent variant av viruset som meldte sin ankomst. Vi fikk pålegg, vi fikk råd.
Jula 2022 blir nok litt mer normal i så måte. Koronaviruset har blomstret opp igjen i høst, men likevel så ser dagliglivet langt greiere ut. Det er nesten rart å tenke tilbake på den tida der vi i avisredaksjonene plutselig fikk pressemeldinger og beskjeder fra kommunen som skapte oppstandelse: «Sju nye smittetilfeller, og foreløpig er smittevegen ukjent». Akkurat nå virker det så fjernt. I jula skal vi ha familie på besøk som før, og vi skal ta juleinnkjøpene uten munnbind. Koronaviruset er heldigvs degradert, og er ikke en så avgjørende del av dagliglivet vårt.
Da julelysene ble tent i fjor, kom de første signalene på at de kanskje ikke burde være tent så lenge. Det gikk ut bud fra offentlige myndigheter: Forbered dere på en vinter med strømpriser av en annen verden. Og slik ble det. Vi slapp taket i koronaviruset, men strømprisene ble det store samtaleemnet i spisepausa på jobben. Mismotet begynte fort å bre seg.
2022 har vært et tøft år, der mange har fått kjenne på at privatøkonomien har blitt utfordret. Bedrifter har slitt. Fortsatt påvirker strømprisene oss, og jeg vet at mange går rundt og kjenner på usikkerhet. Matbudsjettet bekymrer. Går dette helt galt?
Rundt oss forteller kjente om at de har slått av panelovnene, og at det er blitt nødvendig å rusle rundt hjemme med mange lag klær. Vi hører om minstepensjonister som har det tøft, men også barnefamilier.
Så ble det krig. Krig, faktisk. Det kommer rapporter om soldater som har gravd seg ned i skyttergraver og skyter på hverandre. TV-bildene blafrer inn i stua vår med en grusom virkelighet. Akkurat slik vi har sett på filmer fra 1. verdenskrig.
Historie, trodde vi.
Sivile mål som blir bombet, vanlige mennesker som deg og meg som plutselig sitter livredde i kjellere og lurer på hvor neste nedslag kommer. Lange rekker av mennesker på flukt. Grensepasseringer med gråtende småbarn på armen til utslitte og redde foreldre. Også det noe vi forbinder med helt andre årstall enn 2022. Statsledere som truer med å pusse støv av atomknappen.
Det føles så meningsløst.
Snart starter vi på et nytt år. Ved de tider er det vanlig å se framover og glede seg til de mulighetene som et nytt, blankt år gir. Alt vi skal gjøre, alt som er fint og noe å se fram til.
Jeg tror det er viktig at vi gjør det også ved dette årsskiftet. De siste årene har vi hatt utfordringer av mange slag. Noen av dem har virket uovervinnelige. Likevel må vi bevare troen på at det går bra til slutt. I skrivende stund handler det fortsatt om bomber, granater og droner når vi slår på nyhetene. Det hadde vært så inderlig fint å klikke seg inn på nyheter eller slå på Dagsrevyen og få meldingen om krigen er slutt, at noen har innsett at det ikke er en løsning å skyte seg ut av konflikter.
Her hjemme må vi ønske at tryggheten kommer tilbake. At nyetablerte og minstepensjonister slipper å ligge våkne om nettene og tenke på om de har råd til livsnødvendighetene. Slippe å kjenne på klumpen i magen, og kunne ta en dusj med god samvittighet. Ha det varmt hjemme.
Jeg har i tida før jul spurt noen butikkinnehavere om hvordan de er fornøyde med omsetningen. De fleste har ristet litt på hodet. Det merkes så veldig godt at det er blitt hardere tider. Alle har strammet inn, og bremsen står på. Økonomene sier at det er slik det må være, for å bremse inflasjonen.
La oss håpe at det går an å komme seg videre snart. Stien som skal ta oss videre inn i 2023 ligger klar, men vi må tråkke sporene selv og tenke at det går rett veg.
Jeg ønsker dere en god jul.