Kommentar: Så var stemmeurnene satt fram, iallfall den digitale varianten. Vi som bor i Innlandet skal få lov til å råde politikerne før de avgjør om fylket skal bestå som nå, eller om vi skal søke oss tilbake til Oppland og Hedmark.
Egentlig hadde politikerne tenkt å ta denne avgjørelsen uten å rådføre seg med alle innbyggerne, men en politisk utbryter sørget for at det ble en folkeavstemning. Lenge leve demokratiet, sier vi. Ikke det at vi nødvendigvis må ha sveitsiske tilstander. Der er det folkeavstemninger stadig vekk, omtrent bare noen skal skifte farge på sokkene. Likevel er det viktig at de vi har valgt til å ta avgjørelsene ikke glemmer at de jobber på oppdrag fra oss andre.
Om vi nødvendigvis må ha stort anlagte folkeavstemninger, er en annen ting.
Den rådgivende folkeavstemningen åpnet torsdag og avsluttes torsdag 17. februar. I forkant har det vært en del støy, ettersom en digital løsning ikke er like enkel for alle. Ved et vanlig stortings- eller kommunevalg kan selv en 95-åring som sitter på Gimle eller Labo få muligheten til å avgi stemme, men denne gangen er det liten tvil om at noen av innbyggerne faller utenfor.
Ikke hundre prosent demokratisk, med andre ord.
Nå handler det altså om å si ja eller nei til Innlandet. På ja-siden finnes det mange som synes Innlandet er en grei ordning, og at det ikke er nødvendig å bruke et stort antall millioner på å bytte tilbake til to fylker. På nei-siden er det innlendinger som synes det var bedre før, at Oppland fungerte godt som det gjorde. Ikke minst er det en god del av innbyggerne på vestsiden av Mjøsa som føler at vi sitter igjen med svært lite på tallerkenen etter at hedmarkingene har forsynt seg grådig av buffeen.
I denne saken finnes det bare ett riktig valg: Benytt stemmeretten. En lav valgdeltakelse er det dårligste utgangspunktet for rådet vi skal gi fylkespolitikerne.
