Bidra i debatten: leserbrev@totens-blad.no.
Det er rart med historien. Det sies at det eneste man ikke lærer av den, er selve historien. Og hvis vi ikke lærer av den, er den dømt til å gjenta seg.
Når det gjelder landbrukspolitikkens historie, kan den oppsummeres omtrent slik; Etter krigen skulle maten være billig, fordi folk hadde dårlig råd og ikke kunne produsere sin egen mat. For å klare dette på dugnad, måtte staten inn og subsidiere landbruket for å få ned matprisene. Ettersom utviklingen steg i takt med velferdssamfunnet vårt, måtte bøndene effektivisere landbruket for å skape optimale vilkår for produksjon av mer mat til en økende befolkning. Etter hvert begynte vi å konkurrere med det globale matmarkedet, og dagligvarekjedene fikk mulighet til å skape et handlingsrom for å tjene enorme penger på handel, basert på bondens produkter og egne merkevarer.
I dag sitter vi igjen med en mett befolkning, styrtrike dagligvarekjeder og et blødende landbruk, hvor kapitalen flyter ut av næringa som vann i vårflommen. Men hva har vi lært av historien?
Vi vet at det historisk sett forekommer kriger og hungersnød med jevne mellomrom. I våre tider har vi for alvor fått kjenne på hvor sårbare vi kan være. I en verden som består av overbefolkning, klimaforandringer, pandemi og krig, ser vi nå nye mønstre i eksport og import av matvarer. Mange land i verden må nå importere fra nye land i forbindelse med krigen i Ukraina som fører til en økt konkurranse om matvarene. Denne problemstillinga var generalløytnant Robert Mood inne på i saken publisert av Bondebladet 8. mars. Mood hadde lært av historien, og visste en ting; jo kortere vei det er fra bonden til bordet, jo tryggere er selvforsyninga.
Det produseres mer råvarer i dag enn noen gang, fordelt på færre årsverk. Dette har latt seg gjøre fordi bonden har puttet uhorvelige mengder egenkapital inn i drifta for å imøtekomme politiske pålegg om investering og effektivisering.
Dette har gjort at Norge sakte, men sikkert tapte kampen om selvforsyning fordi den norske stat har effektivisert bort alle de mindre gårdsbrukene. I stedet for å ha et levende landbruk i hele Norge som en del av vår matberedskap, ser vi økte forekomster av en sentralisert matproduksjon. Arealer egnet til matkorn er nå store jorder med grasproduksjon. Det nye landbruket tar ikke hensyn til jordas grunnlag og bonden må stadig drive utenfor sitt ressursgrunnlag for å imøtekomme effektiviseringen og de såkalte stordriftsfordelene. Gevinsten av effektiviseringen sitter ikke gårdbrukeren igjen med. Det er det handelsstanden og den norske stat som gjør.
Samtidig har bondens innsatsfaktorer kostnadsmessig skutt i været den siste tiden. Diesel, strøm, gjødsel og kraftfôr er alle viktige innsatsfaktorer for næringa vår, som det siste året har hatt en ukontrollert prisvekst. Dette har gitt bonden en svært uhåndterbar situasjon, som ikke gir rom for tilpasninger. Mange næringer har mulighet til å kompensere for økte kostnader ved å skru opp prisen på varer og tjenester. Landbruket derimot, er ei strengt regulert næring av offentlige myndigheter. Dette fordrer at prisen på produktene som bonden selger er satt i et regulert system som ikke gir rom for å endre prisen. Prisen bonden får, kompenserer ikke for økte kostander og utgifter.
Samtidig må vi påpeke at kompensering for økte kostnader og lønnsvekst ikke er det samme. Lønnsomheten i landbruket er per nå ikke-eksisterende. Næringa er vesentlig mer kapitaltung enn det kommer frem i tallgrunnlaget, og referansebrukene synliggjør ikke lønnsomheten slik den faktisk er. Vi som drifter infrastrukturen må ha igjen noe for å ta den risikoen. Landbruket må evne å forsvare store investeringer, redskap, husbygninger, teknologiske og klimavennlige tiltak og innsatsfaktorer. Det klarer vi ikke med dagens lønnsomhetssituasjon. Og som med historien, vet vi at det er kausalitetsprinsippet som gjelder. Dette viser seg i grasrota, der hvor alle råvarene produseres. Det viser seg hos bøndene.
I Innlandet ligger Torpa, ei landbruksbygd i Nordre Land kommune. I bygda drives det mange gårdsbruk, og vi har driftige og innovative bønder av både den eldre og yngre generasjon. Bygdas bærebjelke er landbruket og er en viktig faktor for dens eksistens. I en spørreundersøkelse Torpa Bondelag gjennomførte i tidsperioden 8.4-12.4, ble spørsmål om landbrukets fremtid i Torpa stilt til bøndene våre. Tallene som kom fra undersøkelsen er svært urovekkende:
Dersom årets jordbruksoppgjør ikke innfrir kravene til kostandskompensasjon, økt lønnsomhet med tetning av 100.000 kr og krav om egenkapitalavkastning, vil:
– 3% avslutte driften umiddelbart
– 35% starte å avvikle driftene sine
– 37% gjøre tiltak for å redusere kostnadene
– 27% slakte ut/halvere besetningen
Kun 7% av de som besvarte undersøkelsen, ønsker å fortsette driften som før.
Det må ule en øredøvende alarm hos våre politikere og faglag. Norges landbruk står i dag i en ekstremt alvorlig situasjon og nå handler det om å få våre folkevalgte til å forstå alvoret. Årets jordbruksoppgjør vil være avgjørende for landbrukets skjebne. Dersom Norges politikere ikke innser situasjonen før jordbruksoppgjøret i mai, vil det fra dag èn begynne en styrt avvikling av det norske landbruket.
Dette er ikke tomme trusler, men reelle rop om hjelp til å komme seg ut av næringa. Vi i Torpa Bondelag er redde og fortvilte over våre bønders situasjon, og det skremmer oss å se hvordan motiverte og framtidsrettede bønder i bygda nå har vendt om og ønsker å nedskalere driftene og avvikle. Hadde denne undersøkelsen blitt gjort tilgjengelig for resten av grasrota, ville nok de skremmende tallene gjentatt seg, slik som historien.
Det finnes likevel et håp. Undersøkelsen viste at det fortsatt finnes framtidstro for bøndene våre, dersom premisset om lønnsomhet kommer på plass i 2022:
Dersom årets jordbruksoppgjør innfrir kravene til kostandskompensasjon, økt lønnsomhet med tetning av 100.000 kr og krav om egenkapitalavkastning, vil:
– 46% fortsette driften som før
– 42% investere i ny driftsbygning/deler av driftsbygningen
– 27% utvide driften
– 23 %investere i dyrevelferdstiltak og klimatiltak
Ingen av bøndene som besvarte undersøkelsen ønsket å legge ned drifta dersom årets jordbruksoppgjør innfrir på lønnsomhet, kostnadskompensasjon og egenkapitalavkastning.
Bøndene er premissgivere for å ta hele Norge i bruk, og er viktige brikker som en del av beredskapen, bosetting og sysselsettingen i landet vårt. Maten som vi produserer er en del av den livsviktige beredskapen, i tillegg til dens rolle som fornybar ressurs. Vi ønsker i møte med alle våre politikere, forbrukere og faglag å synliggjøre den enorme kostanden på kapitalen vi sitter med. Forstår Norges politikere hvor underfinansiert næringa vår er? Forutsetningene våre er så drastisk endret at ingenting kan planlegges eller fastsettes, i kombinasjon med landbrukshistoriens laveste lønnsomhet. I den senere tida har også politikerdebatten dreiet seg inn på faren ved å legge penger inn i landbruket, med tanke på inflasjon og overproduksjon. Til våre folkevalgte har vi èn ting å si om det: Dette er ikke tiden for å slå makroøkonomisk og finanspolitisk mynt på ei næring som ligger nede med brukket rygg. Gjør dere det vil historien gjenta seg, og det norske landbruket vil snart være historie.
Torpa Bondelag