Den står blank og nypusset i sommersola og blinker, 1966-modellen i Lensbygda. Ingen skulle tro at den har hatt et tøffere bil-liv enn de fleste. «Utrykningsbil (politibil)» står det i vognkortet som også forteller at dette er en Ford Taunus 20M. 100 hester i en V6-motor knegger fortsatt iltert under panseret.
Denne bilen har både vært familiebil og blitt brukt i lensmannsetatens tjeneste gjennom mange år. Mang en biljakt over Toten har gått med denne svarte og hvite 20M-en på hjul med blinkende blålys og ulende sirener, og i de fleste tilfellene innhentet den byttet.
Nå er den trofaste sliteren tilbake i toppform, og kommer jevnlig hjem til Lensbygda med blanke pokaler.
«Den smidige og krafige V6 motoren er en direkte videreutvikling av V4-motoren som satte 145 verdensrekorder i hastighet under 358.000 non-stop kjøring. Med den har De alltid en betryggende kraftreserve i bakhånd». Det forteller reklamebrosjyren for bilmodellen.
Plukket i smådeler
Hos Margot og Terje Evenrud er det ikke høye hastigheter som gjelder nå for tida, men hyggelige turer med en gammel sliter som er i minst like god form som da den var ny. Bilen har vært plukket i småbiter og restaurert på beste vis. Motoren er overhalt, og har bare gått 200 mil siden den gangen.
– Jeg kjøpte bilen brukt på Strømmen i 1970, forteller Terje Evenrud. Han jobbet da i Oslo, så bilen hadde mange turer mellom hovedstaden og Toten. Akkurat hvor mye den har gått, er det ingen som helt vet. Kilometertelleren har vært skiftet, men Evenrud sier han tror det kan dreie seg om nærmere en million kilometer. Og det har ikke bare vært en dans på roser for 66-modellen.
I en årrekke var den å se på lokale veger sent og tidlig, gjerne midt på natta. Den gangen måtte lokale lensmannsbetjenter holde bil selv, mot kjøregodtgjørelse. Evenrud ble fast ansatt på lensmannskontoret på Raufoss i 1975. I denne bilen har det mang en gang blitt fraktet krakilske, lokale helter som har sparket og slått rundt seg.
En gang måtte den ene døra stroppes fast på veg mot politistasjonen, etter at en hardtsparkende totning traff litt for godt. Festdeltagere på Toten har blitt kjørt til drukkenskapsarrest på Gjøvik med mageinnholdet skvulpende i munnviken mer enn én gang.
Familiebil
– Det var jo litt spesielt når du hadde brukt bilen på denne måten om natta, og du neste dag skulle på tur med familien, ler Evenrud, og får et bifallende nikk av kona Margot.
Den trofaste Taunusen med hardtop ble også brukt til ferieturer, og har vært både i Tyskland og Italia. Alt har en ende. Rundt 1990 ble bilen satt i garasjen, egentlig uten noen bestemt plan. Så ble det sveiset litt rust etter hvert, men det var ikke definert noe konkret restaureringsprosjekt. Omtrent 10 år senere ble bilen hentet fram igjen, og da startet jobben for fullt.
Det ble et familieprosjekt, der ekteparet bidro med mange smådetaljer og sønnen tok seg av det mest omfattende arbeidet. Arbeidet med å fjerne rust tok sin tid, i tillegg til alt annet som måtte gjøres.
– I 2014 var bilen ferdig. Da hadde den vært plukket helt ned og sandblåst innvendig og under, forteller Terje Evenrud.
Høster pokaler
Det var også første året de deltok på Ford-treff på Gol. Da kom den trillende hjem med pokal som «Årets nykommer». Siden har det blitt flere biltreff og pokaler. Til ære for fotografen plasseres pokalrekka på panseret.
– Mye måtte fornyes på bilen, men vi har prøvd å holde den så original som mulig. Det var en kar som skaffet oss originale deler fra Tyskland, der bilen i sin tid ble bygd, forteller pensjonisten i Lensbygda. Innvendig er det skiftet taktrekk, og alt av seter er trukket om igjen, i original dyprød farge.
Nå brukes bilen bare ved spesielle anledninger. I utgangspunktet kommer den ikke ut av garasjen på regnværsdager, med unntak for 17. mai i år, da den var med på bilkortesje. Ellers får den selvsagt stå innendørs gjennom vinteren, og har absolutt ikke nærkontakt med saltet veg.
Bygdas politibil
20M-en var en kjent bil for motorglad ungdom på 70- og 80-tallet. Lusket bilen rundt på Raufoss eller Lena om kveldene, var det best å holde seg unna gasspedalen. Da satt det gjerne et par lensmannsbetjenter i den. At den var svart og hvit, som datidas politibiler, er en tilfeldighet. Men det sto respekt av de 100 hestene, dette var en bil som ikke var lett å stikke av fra, noe en del fikk erfare.
«En sporvidde foran på hele 143 cm og 6,40 x 13″ dekk gir perfekt veibalanse, sikker stabilitet og stø kurvekjøring selv i store hastigheter», forteller reklamen anno 1966.
I forbindelse med biltreffene henter Evenrud ofte fram originalt utstyr som ble brukt i polititjenesten. Kojak-lampe på taket og magnetskilt med «Politi» på døra var datidas uniformering av bilene, når det var behov for det.
– Vi opplever alltid stor interesse for bilen når vi reiser på treff. Det er jo ikke igjen så mange av disse bilene nå, sier Margot og Terje Evenrud. Grombilen får en liten sveip med kluten før fotografering, gult pollenstøv synes så godt på en blank bil med svart tak.
Her ligger det an til mange års bilglede fortsatt.
