En fotohistorie om historiske foto, om et mysterium fra Toten, og om hvordan sosiale medier kan være fenomenalt nyttige til å løse mysterier.
Gamle bilder og gamle fotoalbumer etter gamle slektninger.
Å arve slikt kan være veldig spennende, men også veldig frustrerende, for hvordan skal man vite hva man ser på bildene, når de tidligere eierne ikke fant det bryet verdt å merke dem? Lettere blir det ikke når man sitter der med en bunke tilårskomne negativer.
Helge Hågård (1905-1988) levde i Skreien så godt som hele livet. Etter folkeskolen ble han snekker som sin far, og helt på starten av 1920-tallet skaffet han seg et fotoapparat. Resultatet ble en bunke negativer, og nesten hundre år senere ble disse negativene digitalisert av en av hans grandnieser, som også har skrevet teksten du leser nå.
En ekte gullgruve
I denne skatten var det både kjent og ukjent, med mange bilder fra Toten og av slektninger. En del negativer var preget av tidens tann, men en del hadde bemerkelsesverdig gode motiver og god kvalitet.
Noen av bildene så ut til å høre sammen. Det var ukjente landskaper, ukjente hus og ukjente mennesker, og blant landskapene, husene og menneskene var det én mann som gikk igjen. En elegant kledt sykkelturist med hvit skjorte, knestrømper og lommeur. Hva i all verden var dette for noe? Hvem var dette, og hvor og hvorfor?
Hva sosiale medier kan brukes til
Her viste Facebook seg å bli et effektivt hjelpemiddel. Et bilde av en karakteristisk fjelltopp ble lagt ut blant venner og kjente, og svaret kom ikke uventet i en fei: Dette var Romsdalshorn.
Det flotte landskapsbildet fra øverst i artikkelen var neste bilde ut: Den ukjente syklisten, og en vid dal med ei elv så langt øyet rekker. Noen lokale derfra må kunne kjenne igjen utsynet, var tanken. Men løsningen kom fra en totning, riktignok med familietilknytning til stedet. Dette er Lesja, visste Live Hokstad, og høstet heder og ære på Facebook for svaret.
Med Lesja og Romsdalen på plass kunne det videre søket snevres inn litt.
Mye kan løses, men ikke alt
Folk på Facebook kjente igjen nok et landskap fra Romsdalen. Med elva Rauma på den ene siden og Raumabanen på den andre, trillet vår ukjente syklist i området mellom jernbanestasjonene Verma og Flatmark. Med ferdig jernbanefylling, telefonledning på plass og gjerde mot veien ser det ut til at Raumabanen allerede var satt i drift på denne strekningen.
Det betyr at bildet må ha vært tatt en gang fra 1924 og utover.
Ikke alle bildegåter var like lette. Foran et overdådig, stort hus i dragestil sto den ukjente syklisten med en annen, like ukjent kar. Huset måtte vel være lett å kjenne igjen? Kanskje det var et sted i Romsdalen eller Lesja, dette også, eller i Gudbrandsdalen? Men nei, ingen greide å hjelpe. Det kom inn forslag på samtlige gamle overnattingssteder mellom Dombås og Molde, men ingen stemte med bildet.
Huset var og ble et mysterium – foreløpig.
Men hva med et bilde av ei bru, en mur og bare litt av landskapet rundt? Ikke mye å gå etter, men Facebook visste råd. «Jeg tipper dette er gamle brua over Lågen i Rosten mellom Sel og Dovreskogen», mente Facebook-venn Jan Roger Bøe Øien, som vokste opp i nærheten. Gamle bilder viste at Bøe Øien hadde helt rett. Brua på bildet finnes ikke lenger, den ble sprengt i aprildagene i 1940.
En ekstra hard nøtt (?)
Noen mennesker gikk igjen på flere bilder, sammen med sykkelturisten, og her var den ventelig største nøtta: Hvor kunne dette være? Kunne noen kjenne igjen folkene, eller inngangspartiet på et tømmerhus på 1920-tallet, eller et hellende kulturlandskap, gjenfunnet på gamle negativer som hadde vært gjemt og glemt bort i nesten hundre år?
Det skulle nesten ikke være mulig, men på sosiale medier kan det utroligste skje.
«Hold deg fast», mente Jan Roger Bøe Øien, som allerede hadde løst bru-bildet fra før. «Det er grunn til å tro at dette er trappa på en gard på Lesja som heter Steine», fortsatte han, «slekt av meg, dette». Ikke nok med det: Forbauselsen vokste seg enda større da han kunne vise til Lesja Bygdebok, bind 2, side 668, hvor akkurat dette ene bildet står på trykk.
Bildeteksten i bygdeboka gir svar på hvem menneskene på bildet er – i hvert fall de fleste. Foran til høyre: Ragnhild og Knut Steine, et søskenpar født i henholdsvis 1878 og 1874, som drev denne Steine-garden på Lesja på tida bildet ble tatt. I midten sitter faren deres, Erik Steine, født i 1832, til venstre står trolig Olaf Libekk, født i 1909.
«Bak: ?.», ifølge bildeteksten.
Mannen på sykkeltur var og ble et spørsmålstegn. Etter turen må det ha blitt sendt bilder fra Toten til Lesja, og ett av disse ble altså gitt videre til bygdebokkomiteen flere tiår senere.
På et annet bilde fra negativsamlingen poserer gardfolket på Steine klare for slåttonn. Knut med rive, Ragnhild med katt, og gardsgutten Olaf sittende på ei hesterive.
Gamlefar på Steine, Erik, døde i oktober 1926, 94 år gammel. Mens bildet ved Raumabanen altså tidligst kunne være fra 1924, må bildene fra Steine ha vært tatt senest i 1926.
Mysteriet «?»
Det var nå på det rene at en mann i sin beste alder var på sykkeltur i Nord-Gudbrandsdalen, Lesja og Romsdalen en gang mellom 1924 og 1926. Han må ha vært privilegert, både ut fra påkledning og lommeur, og ut fra det faktum at han faktisk kunne ta seg tid til ferie. Kanskje hadde han også anledning til å leie med seg en fotograf og hjelpemann? Det var helt i det blå hva forbindelsen mellom fotograf Helge Hågård – på denne tida rundt 20 år gammel – og sykkelturisten var.
Var turisten en totning? Var det en slektning? En rik engelsk turist??
Søk i gamle fotoalbum fra Hågård-slekta ga ingen skjeggete menn som lignet. Ei heller gjorde halvhjertede søk på Digitalt museum på nett. Sistnevnte var som å lete etter nåla i høystakken. («Gruppebilde» fra Toten fra 1920-tallet? Eller «mann»? Eller fra Gudbrandsdalen, Lesja og Romsdalen?)
Et gjennombrudd
Det sies at når du leter etter noe, finner du det du lette etter forrige gang. Flere måneder senere, på Digitalt museum på søk etter noe helt annet, lyste et kjent ansikt opp på skjermen. Der var jo fyren med skjegget, sykkelturisten fra Helge Hågårds negativer!
Foran Viken mannskor satt dirigenten deres på huk, og navnet på dirigenten – og sykkelturisten – : Ole Helgestad.
Ole Håkensen Helgestad var kjent som gardbruker på Helgestad store vestre i Totenvika, og han var kjent som en av grunnleggerne av Vikens mannskor, medlem i 60 år og også dirigent i 45 av dem før han lot sin svigersønn Conrad Lie ta over.
Helgestad hadde vært en driftig bonde, dyrket opp 100 mål ny jord, bygd om og satt i stand husene på garden, opparbeidet en besetning med telemarkskuer, og var i likhet med senere generasjoner på garden ivrig hesteoppdretter og travkjører. Han var født i 1863 og overlot Helgestad til sønnen Håken i 1922, 59 år gammel.
Var det da han begynte å sykle langturer?
«Norgesmester på sykkel»
I datidas aviser hendte det at det ble skrevet om syklisten Ole Helgestad. Hver sommer syklet han lange turer, tydeligvis gjerne for å besøke gamle kjente. Så sent som i 1938 fikk han bred omtale i Totens Blad etter at han i en alder av 75 ½ hadde syklet fra Skreia til Kolvereid i Nord-Trøndelag og tilbake.
Målet for turen var et besøk hos en kamerat fra tida på Haug landbruksskole i Vardal – i 1883-1885. 53 år senere fikk altså trønderen besøk av sin skolekamerat: «Den 28. juni drog jeg ivei. Jeg reiste Romsdalen opover, over Nordmøre, Trondheim, Steinkjer og Namsos til Kolvereid. Mellem Namsos og Kolvereid var det ingen vei, så der måtte jeg benytte skib», sa Helgestad til Totens Blad. På vei nordover hadde han hatt følge av en 17-årig nabogutt fram til Steinkjer. Helgestads sykkel var utstyrt med moderne teknikk. Etter turen viste hans «syklometer» at han hadde syklet 1937 km og 700 meter på de 19 dagene han var borte.
«Jeg var kvikkere da jeg kom hjem enn da jeg reiste, og kunde godt ha tatt turen engang til for den saks skyld», uttalte han til avisa.
I 1943 berettet avisa Vestopland om nær 81 år gamle Ole Helgestad, «norgesmester på sykkel i sin årsklasse!», som fremdeles syklet hver dag når det var føre til det. «Den sykkelen jeg bruker nå kjøpte jeg 5. februar 1901 og den ruller like fint nå som den gang jeg kjøpte den», sa Helgestad, som ellers kunne fortelle at han aldri hadde drukket kaffe, «men en liten knert har jeg ikke sagt nei takk til. Ellers har jeg heller aldri nektet meg noe».
I november 1950 sovnet Ole Helgestad inn, 87 år gammel. Det vites ikke hvor langt opp i åttiårene han fortsatte å sykle.
Den siste gåten
Så langt, så godt. Noen spørsmål gjenstod, og det mest irriterende av dem var: Hvor var det tidligere nevnte, store, flotte huset i dragestil? Var det et hotell? Våningshuset på en storgard? Hvorfor var det ingen som kjente det igjen, var det kanskje brent eller revet?
Oppover veggen vokste det frodig av noe som kanskje kunne være villvin, eller humle, eller eføy? Flere halvhjertede leteaksjoner fulgte. På Digitalt museum (Stikkord: Dragestil? Sveitserstil? Våningshus? Hotell? Pensjonat? Romsdalen, Lesja, Gudbrandsdalen?). I boka «Norske gardsbruk» (Bilder fra alle garder fra antatt aktuelle kommuner).
Ingen resultater.
Uventet løsning fra uventet hold
Det var bare å resignere. Men undrenes tid er fremdeles ikke forbi. Dragestilhuset hadde blitt lagt ut i Facebook-gruppa «Gamle bilder fra Rauma» og fått mange kommentarer og forslag, uten at det ga noen riktige svar. Plutselig en dag, over ti måneder senere, kom en ny kommentar ut av det blå. «Tar jeg ikke helt feil er dette hovedbygningen i dragestil på eiendommen Vestsjøberget i Trysil, tegnet av arkitekt Ludwig Zapffe», kom det fra en mann ved navn Anders Bjørlykke. Han viste seg å være tilknyttet Fortidsminneforeningen og med større interesse for dragestil enn de fleste.
Trysil, faktisk!
Nye søk på nettet viste at dette kunne stemme, og det gikk fort å finne ut hvem som bor på Vestsjøberget i dag. «Denne bygningen kjenner jeg godt. Er oppvokst i den, og bor der nå. Etter et langt restaureringsprosjekt ser den tilnærmet ut som da den ble bygget i 1903. Trappen er der, og humlen også, dog ikke like frodig», kunne Anders Nyhuus fortelle, som også visste hvem det var bilde av: Hans oldefar Martin Nyhuus.
Martin Nyhuus var gardbruker og lokalpolitiker, og han eide store skogeiendommer. Han var på samme alder som Ole Helgestad, og begge gikk på Sagatun folkehøyskole på Hamar i sin ungdom. Kanskje de kjente hverandre derfra, og Helgestad var på nok et besøk hos en gammel skolekamerat? Det var (kanskje) ikke samme sykkeltur som da han var i Lesja og Romsdalen, men åpenbart må han ha hatt med seg Helge Hågård som fotograf også her.
Nyhuus’ oldebarn Anders fikk kikke på flere bilder fra negativbunken etter Helge Hågård, og sannelig gjenkjente han nok et motiv: Heggemoen i Trysil, en annen gard som Martin Nyhuus kjøpte.
Lenge etter at Ole Helgestad hadde vært på besøk der på 1920-tallet, ble for øvrig Heggemoen en brikke i norsk krigshistorie. Kong Haakon, kronprins Olav og statsminister Johan Nygaardsvold overnattet der natt til 11. april 1940, men det er en helt annen historie.
Fra en bunke negativer med ukjente bilder trådte det fram overraskende mange fakta, selv om mye fremdeles ligger i tåka. Hvordan kunne bonden fra Totenvika komme på å ta med seg snekkeren fra Skreien på sykkeltur, for eksempel? Det var sikkert beleilig at snekkeren hadde både sykkel og kamera, men det finnes ingen kjent forbindelse mellom gamle Helgestad og unge Hågård.
Tross slike gjenstående uklarheter: Negativbunken ble til en hyggelig historie, ved hjelp av tålmodighet, flere måneders tid – og Facebook.
Kilder:
- Live Hokstad, Jan Roger Bøe Øien, Anders Bjørlykke, Anders Nyhuus
- Bygdebok for Lesja. Bind 2: Gards- og slektshistorie for nørdre del av Lesja hovudsokn, av Arnfinn Kjelland (Lesja kommune, 1992).
- https://digitaltmuseum.no/
- https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Nyhuus
- Aviser på Nasjonalbiblioteket (nb.no):
- Vestopland 9. februar 1923
- Aftenposten 9. februar 1933
- Totens Blad 8. februar 1938
- Totens Blad 26. juli 1938
- Vestopland 26. november 1943
