Bidra i debatten: leserbrev@totens-blad.no.
Journalisten Lars Os fra Nord-Østerdalen kom som et friskt pust til oss på TV-skjermen og formidlet dramatiske verdensnyheter om skjellsettende presidentvalg og koronakrise i USA. Han nådde fram til oss alle med dramatiske nyheter fra den store verden, på dialekt.
Sanna Sarromaa og eks-totningen Jan Arild Snoen har i Oppland Arbeiderblad gitt uttrykk for at de ikke likte at han brukte dialekta si på NRK-nyhetene. De argumenterer for at det viktigste med språket er å kommunisere med alle andre slik at alle forstår, kanskje uten å måtte tenke seg noe særlig om.
Selv her på Toten bor det i dag folk som til sammen behersker 15-20 forskjellige språk. Vi har fått et kulturelt og språklig mangfold.
Noen har før både Snoen og Sarromaa vært opptatt av å bli forstått av alle. De ønsket at vi skulle ha ett felles språk i hele verden. Jeg kjenner folk her på Toten som lærte latin på Gjøvik gymnas for et par generasjoner siden, og gamle kommunister og jernbanefolk som lærte seg esperanto. Foreløpig er det lite som tyder på at disse to språkene vil bli forstått av alle i hele verden!
Hva gjør vi mens vi venter på verdensspråket som alle forstår? Sarromaa foreslår fransk i erotiske og romantiske sammenhenger. Jeg håper at det fungerer godt for finske fransklærere, men som Ken André Ottesen så historisk korrekt forklarer, så lages det også unger på Toten, ikke uvanlig med 10-12 stykker før fylte 35 i gamle dager.
Snoen er en skarpskodd analytiker, som jeg har stor glede av å høre på og lese. I sin frognerske noe tørre framtoning på TV, synger det en totensk dialektbakgrunn og forstår jeg hva han sier. Sarromaa sliter jeg litt med å forstå, men jeg opplever at hun vil fortelle meg noe om likestilling, respekt og mangfold.
Dialektordene må ikke forstyrre argumentene og analysen, mener Snoen. Han er redd for tomme blikk og spørrende uttrykk. Dialektbruk er greit nok i underholdningsbransjen, mener han. Dette står i god Christiania-tradisjon der hans forgjengere på Frogner lo godt av at enkle hushjelper og fulle mannfolk på revyscenene snakket totendialekt.
Sarromaa synes ikke det er opphissende med totning. Hun synes totning er stygt. Forståelsen er viktigere enn bruk av egen dialekt i media. Hun utpeker totendialekta som den styggeste. «Det skjærer i ørene mine når folk sier itte» sier hun. Dette er smak og behag som vi må ha respekt for.
Jeg kan berolige både Snoen og Saaromaa med at trusselen fra totendialekta om feil verdensforståelse og dårlige erotiske opplevelser, er dalende. Selv på Toten går vi mot et østnorsk. Je og itte er de siste viktige markørene for totendialekta. I barnehagene på Toten er det stadig færre som bruker disse ordene.
Folk som behersker flere språk og talemåter er de som har lettest for å forstå andre. Jeg tror på mangfold, likestilling og respekt for andre kulturer. Sarromaa er i sitt innlegg opptatt av høflighet. Det er en god ting også overfor norske dialekter.
Mens vi venter på å gå fra mangfold til østnorsk og kanskje latin/esperanto/engelsk, her på Toten, gleder jeg meg over mange flotte totendialektbrukere, kunstnere og journalister som Narum, Svein Erik Brodahl og Ken André Ottesen som bruker dialekta si for å formidle viktige budskap til oss. Selv den svenske journalisten Madeleine Cederström, i NRK Innlandet, gir daglig forståelig innsikt og humor fra det fylket jeg bor i. Hun når fram til oss.
Medieprofilering og debatt om totendialekta er bra for å holde den i live. Maj Britt Andersen og Vazelina Bilopphøggers når stadig nye generasjoner. Skal den overleve de neste 25 åra, må den brukes også i det offentlige rom. På stedsnavn på Toten, i populærkulturen, på sosiale medier og i nyheter. Jeg synes totendialekta er veldig vakker. Etter å ha studert og jobbet i Telemark, Oslo, Kirkenes og på Toten har jeg ikke opplevd å bli misforstått på grunn av at jeg bruker dialekta mi.
Svein Erik Brodahl har sagt det slik: «Du kæn itte bli internasjonal uten å høre heme i et lokalsamfunn, i et nærmiljø. Der starter du. Der er historia di. Fløtt’ du frå den, blir du æller deg sjøl.»
Arne Julsrud Berg