Utallige timer med øvelser lå i ryggmargen da rommet eksploderte rundt brannmann Svend Åge Holte (49). – Alt ble rødt, og jeg ante ikke hvor de andre var, forteller han en uke etter eksplosjonen på siloen.
Det første som slo Svend Åge Holte da det eksploderte og verden ble rød, var at han ikke hadde på seg riktige klær.
– Det var i utgangspunktet ikke en trussel om brann, men om støv, så vi hadde verneutstyr som beskyttet mot det. Vi hadde ikke røykdykkerdrakter på, forteller Holte.
Da det smalt, hadde han ikke sovet på nærmere et døgn.
OBS: Sterke bilder
Denne saken inneholder bilder av skadene som Svend Åge Holte fikk. Bildene ligger nederst på siden.
Hadde egentlig ferie
Det hele startet dagen før, med en ulmebrann på siloen.
– Mandag klokken 15.21 fikk vi en såkalt fullalarm, det vil si en bekreftet melding om brann. Jeg hadde egentlig ferie og holdt på hjemme med snekring. Det er jo sånn at alle tilgjengelige møter hvis alarmen går, så jeg heiv meg i bilen og dro ned på brannstasjonen, forteller han.
– Jeg var med i den første bilen som ankom siloen. På det tidspunktet var det ikke vurdert som akutt eller fare for liv og helse. Det var solsikkeproduktet i siloen som det hadde gått varmgang i slik at det begynte å ulme, sier han.
– Da hadde vi røykdykkerutstyret på. Planen var da å tømme ut det varme materialet i baljer som ble fraktet ut med truck.
– Sånn holdt vi på til litt utpå ettermiddagen. De fleste ble dimittert ved 19-tiden, bortsett fra vaktlaget som ble igjen. Vel hjemme igjen fortsatte jeg å snekre. Vi pusser opp gården, så det er nok å drive med, forteller Svend Åge. Nå får han ikke gjort noe som helst på grunn av skadene han fikk.
Skulle bare avløse de andre – så eksploderte det
– Jeg la meg ved halv ett-tiden og hadde ikke sovnet ennå da jeg ble oppringt av brannsjef Bård Henriksen, rundt ett. Han lurte på om jeg kunne avløse de andre som hadde holdt på lenge, forteller han.
– Jeg sto opp og dro ned på brannstasjonen igjen. Denne gangen var vi ikke i det vi kaller «branninnsats», men skulle beskytte oss mot støvet som virvlet inne i siloen, forklarer han.
Derfor brukte ikke mannskapene røykdykkerdrakter. – Det gikk 14 timer mellom første utkalling og selve eksplosjonen, så det hadde vært veldig tungt å jobbe i røykdykkerbekledning hele den tiden, forklarer han.
– Vi avløste de andre, fikk en gjennomgang, og startet arbeidet med det som var igjen og skulle tømmes ut. Etter noen timer hadde vi en spisepause, siden siloen var så godt som tom, forteller han.
Ved halv fem–femtiden hang det igjen litt rester på veggene som han og kollegene skulle ta seg av.
– Jeg var førstemann som var klar og hadde tatt på meg brynjeundertøy, anti-flame-kjeledress, røykdykkerhette, hansker og heldekkende filtermaske.
– Plutselig ble alt rødt rundt meg
– Jeg står på et lite stillas på bunnen inne i siloen og har fått med meg at jeg har en ansatt fra Felleskjøpet rett ved porten ut. Så blir alt rødt rundt meg, og jeg skjønner med en gang at her må jeg komme meg ut. Det er varmt på ryggen og jeg aner ikke hvor de andre er. Jeg må ha oversikt, beskriver Holte alvorlig.
Etter mange timer med jobbing inne i siloen vet han instinktivt hvor utgangen er og at denne typen eksplosjon ikke varer lenge.
– Det er jo ikke noe brennbart der inne, så det er bare støvet som brenner. Vel ute igjen får vi raskt oversikt over skadeomfang på alle involverte og at alle har kommet seg ut.
Andregrads forbrenning
– Mens vi ventet på ambulansene, fikk vi hjelp av kollegaer med nedkjøling og bandasjering, forteller han.
– Vi var fire personer med ulike grader av skader som ble hentet i ambulanser. Selv fikk jeg andregrads forbrenning på ryggen og armen og er sykmeldt en stund.
Svend Åge skryter uhemmet av mottakelsen på akuttmottaket på Gjøvik sykehus: – Det var voldsomt med ressurser, og vi ble veldig godt ivaretatt.
– Jeg skal aldri bli redd for å være brannmann
– Hvordan har du reagert i ettertid? Tenker du på at dette kunne gått verre?
– Det er klart man tenker, men det var mest kritisk da alt ble rødt og jeg tenkte at jeg hadde feil bekledning. Selv om det ble noe skader på eget personell og de ansatte på Felleskjøpet, så var det heldigvis ikke livstruende da vi fikk oversikt. Skadene er ikke farlige, bare ubehagelige. Jeg ble redd med en gang, sier firebarnsfaren åpenhjertig.
– Men jeg skal aldri bli redd for å være brannmann. Det håper jeg aldri skjer. Statistisk sett er det jo mye farligere å sette seg i bilen og kjøre. Jeg tror innsatsen blir enda tryggere i fremtiden. Vi lærer noe hele tiden, sier han.
– Jeg er klar over at det kan komme uheldige symptomer etter hvert, som søvnproblemer og sånt, men foreløpig går det bra, forteller Svend Åge.
– Vi har dessuten hatt god debrifing og gjennomgang av hendelsen noen dager etter, for å snakke oss igjennom det. Det er nyttig. Brannmann-yrket har heldigvis kommet lenger enn bare til at man skal være mest mulig møkkete og aldri være lei seg. Det er mer fokus på sånt nå enn før.
Ble engstelig for pappaen sin
Mens Totens Blad er på besøk, er den 13-årige sønnen, Theodor Nybakk Holte, stadig bortom pappa i sofakroken og gir ham en klem, henter kaffe til pappa og setter seg i armkroken. Det er tydelig at han har vært bekymret.
– Vi fikk først beskjed om at pappa var på legevakta, og da sto vi opp, for vi fikk ikke sove mer, forteller Theodor. – Da vi fikk høre at han var på sykehuset, ble vi redde, sier han.
– Ja, jeg underdrev vel litt da jeg lå på asfalten og ringte hjem, smiler Svend Åge.
– Jeg ville ikke bekymre dem da jeg snakket med Bente, kona mi. Da jeg senere kom på intensiven, skjønte de nok at det var verre enn jeg ga uttrykk for først. Da jeg lå på sykehuset, var det omtrent 80 personer i innsats på stedet. Brannvesen fra Gjøvik, Østre og Vestre Toten, politi, helse og industrivern, og de holdt på til godt utpå formiddagen.
Dobbelt så mye for deltidsbrannmannen
En uke har gått siden eksplosjonen, og Svend Åge har både smerter og verkende sår, i tillegg til litt avsvidd hår i bakhodet.
Han er deltidsansatt som brannmann og har blant annet faste vakter som innsatsleder. Til daglig er han instruktør hos Sivilforsvaret på Starum.
– Samfunnsutviklingen har gitt en økning fra rundt 100 innsatser i løpet av ett år for 14–15 år siden da jeg startet som brannmann, til det dobbelte nå, forteller han.
Tøff kombinasjon
– Situasjonen i Norge nå er jo at omtrent 70 prosent av alle brannmenn er deltidsansatte, og vi har andre jobber utenom. Det gjør at vi kan komme opp i situasjoner der vi først har vært på vanlig jobb, blir kalt ut på brannalarm og må holde på i mange timer før vi kanskje drar rett på jobb igjen uten å sove, sier han.
– Det er jo ikke slik at vi får fri fra jobben om vi har vært brannmann om natta. Dette fungerer jo bra i vanlig drift, men det er krevende å være fulltidsansatt og i tillegg jobbe deltid i brannvesenet, innrømmer Holte.
– Opplevelsen av en situasjon er jo også annerledes om jeg har jobbet x antall timer før jeg blir kalt ut til innsats. Beslutningene vi tar, kan bli farget av det, sier han.
Beste medisin
Den sindige brannmannen har vært igjennom en traumatisk hendelse, men evner å være analytisk i det hele. Noe av den beste medisinen nå er nok å kunne sitte hjemme med sønnen i armkroken.
– Jeg tenker ikke så mye på om det kunne gått verre. Jeg sto midt i det og følte likevel at vi raskt hadde kontroll og oversikt, forklarer han.
