Sporene er etter kampene i Totenvika i 1940 er fortsatt synlige. På garden Hørland er det fortsatt hull i veggen, og slik skal det få lov til å være i framtida.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på nettavisa i 2020.
I 2018 skrev vi om et foredrag med lokalhistoriker Terje Bråthen og tidsvitne Markus Tangsveen, og etter det var det mange som tok kontakt med Bråthen. For sporene etter det som skjedde i aprildagene i 1940 er ikke helt borte. Mange bygninger i Totenvika har kulehull fortsatt.
Noen ujevne hull oppunder mønet på låven på Hørland forteller en historie om norske styrker som skjøt med kanon fra Balkeåsen. Hullene skal få være der for framtida, som en påminnelse om krigen og de dramatiske dagene da det handlet om liv og død. Det bestemte Synnøve Hørland (1895-1981), som var husfrue på Hørland da det sto på som verst. I dag er det Ingunn Malterud Bjertnæs som tar imot på tunet, og hun sier familien er av samme oppfatning. Hullene i låven skal ikke røres.
Her ble det kjempet
Vi dro på besøk på Hørland sammen med Terje Bråthen (1944-2023) en fin vårdag i 2018.
Det er vanskelig å forestille seg at det var kamper akkurat her vi står, at folk skrek i smerte og at mange døde. Det var bergjegerbataljon von Poncet av 138. Gebirgjäger-regiment som ankom Totenvika via Feiring. 16. april 1940 kom marsjkolonnen gående langs det som i dag er fylkesveg 33. Ifølge John Listeruds dagbok, som vi tidligere har trykket utdrag fra, snødde det tett denne dagen.
Mellom Viksborg og Ulsrud ble tyskerne beskutt. For ved Rognstad i Balkeåsen hadde norsk artilleri ventet på okkupantene. Avstanden var i underkant av 2.000 meter, og de norske styrkene avfyrte sine 7,5 cm feltkanoner. Ironisk nok var det tyske kanoner fra 1901, innkjøpt av det norske forsvaret, som ble avfyrt.
– De to kanonene jeg hadde under min kommando skjøt ca 40 skudd, skrev fenrik Mikal Hovhaugholen i en beretning. Granatene, eller kardeskene, hadde tidsbrannrør og en høy-eksplosiv ladning.
Funn i åkeren
Kanskje fungerte ikke alle de 40 granatene slik de skulle. Med oss på Hørland er Anton Hveem, som i mange år drev nabogarden Skramstad nedre. Han har med seg et metallrør, funnet i åkeren på nedsiden av vegen, like ved Viksborg. Det er restene av en av granatene avfyrt fra Rognstad. Det er ingen ladning i røret, men selve metallet har ikke eksplodert.
– Svigerfar, Håkon Skramstad, fant denne for mange år siden, forteller han. Hveem har også tatt med noe som kom opp på potetopptakeren en gang. Det er spissen på en av granatene.
Vi sjekker den største av granatdelene og tar et mål. 75 millimeter, så det er liten tvil om at denne stammer fra feltkanonene.
Gjemte seg
Soldatene som ble beskutt fra Balkeåsen søkte tilflukt bak låven på Hørland. Her er det en liten dal rett ved husene.
– Vi vet at låvetaket ble truffet, sier Ingunn Malterud Bjertnæs. Og de ujevne hullene i veggen over låvebrua forteller at de norske granatene spredte fragmenter med stor kraft. Låvetaket er nytt, men hullene blir ikke tettet.
– Det er veldig interessant med historien rundt dette, synes Malterud Bjertnæs. Sønnene Christian og Aksel synes også det er spennende å høre om det som foregikk når Terje Bråthen forteller kortversjonen.
Bergjegerne som la seg i skjul ved Hørland var utslitte. Skjulestedet var heller ikke det beste. 18. april beskjøt halvbatteri Jørgensen, med to kanoner, de tyske troppene. Feltkanonene var da flyttet, slik at de sto like ved Balke kirke.
– 18. april fra klokka 06.45 og utover kom det stadig meldinger om forskjellige fiendtlige troppebevegelser. Selv hadde vi observert en fiendtlig fremrykning ved Hørland gård, hvor tysk infanteri rykket og bak låven trakk seg ned i en slukt. Efterhånden var antagelig ca to kompanier trukket ned i slukten, skriver fenrik Hovhaugholen.
Ypperlig mål
Videre står det i hans beretning at «slukten ved Hørland gård dannet et ypperlig mål, og avstanden var ikke mere enn ca. 1500-2000 meter. Vi åpnet ild med, såvidt vi kunne bedømme, meget god virkning».
Så det er all grunn til å slå fast at det nok var heftig beskytning av området ved Hørland. I «Krigstider» av Sven T. Arneberg beskrives det slik:
– Den 14. april ble kontakten med bergjegerbataljon von Poncett brutt, og først den 17.-18. april ble divisjonen klar over at den hadde dreid av gjennom Feiring og lå hardt trengt i Totenvika.
Ba om hjelp
At artilleriet i Balkeåsen gjorde stor skade, og trengte tyskerne opp i et hjørne, illustreres i en beretning av Øyvind Asbjørnsen. «Da det klarnet opp om morgenen 17. april, viste det seg at stillingene ved Rognstad, hvor kanonene sto dagen før, var oppdaget av tyskerne. To fly kom østfra i lav høyde over Balkehøgda, de stupte rett ned mot den forlatte stilling og feide med mitraljøser. Dette ble gjentatt tre ganger før flyene forstod at de var for sent ute. Stillingen ved Balke kirke ble ikke oppdaget».
Forsterkninger kom.
Hauptmann Mantheys «Jagdkommando» avløste bergjegerne. Også en styrke under kommando av hauptmann Wolfgang von Hülsen ankom Minnesund og ble sendt videre mot Totenvika 18. april.
Tidlig på morgenen 19. april fikk de norske styrkene ordre om å trekke seg tilbake.
Vi vet også at det befant seg en kanonstilling på en av Hveems-gardene. Et tidsvitne forteller til Totens Blad at den var gjemt i et lite skogholt ved Bilitt. Står du ved Bilittkiosken og kikker oppover Mjøsvegen, ser du noen trær som er restene av dette skogholtet litt oppe i bakken.
Hørte skrik
Tilbake til 2018. På Hørland er det en vakker vårdag. Hørlandselva klukker yr forbi. Vi kan se opp til Balke kirke og Rognstad. Der er det fredelig. Fiberduk ligger over det som skal bli årets første avling fra Balkeåsen. Der oppe sto kanoner av typen Ehrhardt 7,5 cm modell 1901. Noen få av de 138 som Norge kjøpte fra Tyskland. Det beskrives at de gjorde godt arbeid, sett fra et militært ståsted: «Kaptein Fossum meldte fra fremste linje at han kunne høre skrik».
Ved Hørland er det stille nå. Låveveggen skal fortelle for nye generasjoner.
Dette er en redigert versjon av en artikkel som sto på trykk i Totens Blad 9. mai 2018
Kilder: Samlet beretning om avdeling AR 2 under krigen i 1940, Øyvind Asbjørnsen.
Kongsberg våpenhistoriske forening.
Krigstider, Sven T. Arneberg.
Lokalhistoriske artikler i Totens Blad.
Wikipedia.
