Det er rikelig med snø på Totenåsen, og trugeløperne pigger av gårde til alle døgnets tider.
– Vi har med primus, sa Roger Pedersen.
– Og pølser, så klart, sa Lars Erik Pedersen.
Nylig var far og sønn Pedersen tur til Tjuvåskampen, med start fra parkeringsplassen ved Oksbakken.
Smørefritt
– Hvorfor i all verden går dere på truger, ikke ski?
– Ski må du smørja, og da må du nesten være ekspert, mente Pedersen junior.
Han har digre stålklør under trugene som garanterer spikerfeste helt opp til toppen av Tjuvåskampen. Moderne truger er bænkers garanti mot glipptak.
– Jeg for min del braut av nakken for noen år siden, og siden da har ikke akkurat skiløping i brattlende vært min sterkeste side. Men trugeløypa til Tjuvåskampen er fast og fin som E6. Der kan du nesten gå barbeint, erklærte Pedersen senior. Han er halvt biring og bosatt på Bybrua, men tar gjerne turen til Totenåsen for å bruke trugeløypene der.
– Går dere på tur i mørket også?
– Ja, gjerne. Det er en helt spesiell steming i skogen om kvelden og natta, sa karene. Særlig når månen kommer opp, primusen freser og det ryker av pølsekjelen. Måneskinnsturer midtvinters kan være kaldt, men det anbefales på det sterkeste av trugeløperne. Slike opplevelser skal være ren rene balsam for både kropp og sjel.
Fra Oksbakken
Brit Helen Pedersen-Røstad og Totenåsens trugeløpergeneral Ann-Kristin Kihle tok også utgangspunkt i Oksbakken denne dagen. De skulle gå en tur om Holokampen og Rausteinshytta. Runden skal være hele milen lang.
Det var Ann-Kristin Kihle som for noen år siden tråkket de første trugesporene og hengte opp merker og reflekser laget av Frivillighetssentralen.
– Reflekser er kjekt når man går på tur med hodelykt, påpekte Kihle.
Hun er mer eller mindre oppvokst under ei skjørtegran i allmenningen, men skjønner at andre lett kan bli villfarne og nervøse i svarte granskogen. Særlig hvis de skulle rote rundt i nattsvarte allmenningen og ikke vite om de havner i Kolbu eller Hurdal.
Smittende trugefeber
Med smittende humør, fine bilder og begeistrede rapporter fra livet på åsen, har Kihle de senere årene påført stadig flere totninger uhelbredelig trugefeber. Pedersen-Røstad var en av dem som ble inspirert og tok direkte kontakt med smittekilden. Slik ble hun dratt inn i og nærmest oppslukt av trugeløpermiljøet på Totenåsen. Noen går turer i flokk, andre foretrekker ensomheten.
– Nå har vi flere runder å velge mellom i området Oksbakken, Tjuvåsen, Fodstadvollkampen, Holokampen og Rausteinshytta, fortalte damene.
Trugeløperne kunne fortelle at de ser mange fæler i snøen etter firbeinte skapninger på åsen. Rådyr og elg, ekorn, hare, røyskatt og rev, kanskje til og med en og annen mår. – Vi ser at dyrene gjerne bruker trugeløypa, sa Kihle.
Mye storfugl
En og annen rype skal det også finnes langs myrdragene. Fremfor alt hender det at trugeløperne skremmer opp orrfugl og storfugl.
– Det er ganske mye storfugl på åsen nå, sier Kihle. Etter store snøfall med påfølgende oppklaring og sprengkulde, ligger de gjerne nede i snøen og slumrer mens de venter på en ny dag. Store svarte fugler som brått bakser opp av snøen rett foran trugetuppene.
– Jeg får nesten hjertestans når de tar av, innrømmet Pedersen-Røstad.
Staver, klør og brodder
Den innfødte befolkningen og de hvite pelsjegerne i Canada og Alaska som brukte truger daglig hele vinteren, brukte aldri staver. Hvorfor i all verden trenger nordmenn staver – de moderne trugene har jo attpåtil klør og brodder?
– Jeg for min del bruker staver for å trene overkroppen, og ikke bare bena. Men det gir jo ekstra trygghet og støtte. Blant dem som går her på Totenåsen, vet jeg bare om én som ikke bruker staver, parerte Kihle.
Hun mener at kombinasjonen staver og truger med bjørneklør i stål gjør det mulig å ta seg fram overalt og utforske steder der ingen klarer å ta seg fram på ski.
– Truger er super trening og egner seg godt til avstikkere og oppdagelsesferder utenom allfarveg, erklærte Kihle.
Som for å bevise sin tese labbet hun inn i et tettsnar, sank ned i en grøft og bakset rundt i djupsnøen som en vingeskutt røy et par minutter. Etter å ha områdd seg litt og gjort en møysommelig 180 graders vending, redder hun seg med rå armstyrke opp og tilbake på løypa. Rød i toppen og svett under lua. Uten staver hadde hun antagelig stått i grøfta bortved Oksbakken ennå. Så kanskje det ikke er så dumt med staver likevel.
