Sogneprest Christina Grevbo i Kapp og Nordlien holdt minnetalen over Oscar André Ocampo Overn under bisettelsen fredag. Med familiens tillatelse gjengir vi hovedinnholdet i talen som ble holdt i en mer enn fullsatt Hoff kirke.
«Oscar André var og er et elsket barn. Han var storebror, han var kjæreste, han var søskenbarn og nevø, han var barnebarn og oldebarn, han var venn og han var en mange kjente.
Han hadde kommet langt i å planlegge livet sitt. Han ville holde sammen med sin hjertevenn og kjæreste Kamilla for resten av livet. Snart kunne han ta motorsykkellappen. Han så for seg å bli barnevernspedagog. Han hadde kommet langt i prosessen med å finne fram til den gutten han kjente seg som og hadde fått støtte og respekt for det.
Sammen med deg, Wenche, har han hatt så mange nattlige samtaler om store og små utfordringer i livet. Du så sårbarheten hans, frykten for å ikke bli akseptert og elsket, de sterke følelsene han hadde, kampene han kjempet, den fine egenskapen han hadde i å kunne si unnskyld etter harde tak.
Han hadde kommet så langt, han har satt spor i dere og lært dere mye om å være menneske. Nå lå livet åpent foran ham, med drømmer og muligheter.
Så ble det en brutal stopp da livet stod på terskelen til å bryte gjennom for fullt. At han er død, er vanskelig å forstå og nærmest umulig å akseptere, det er så urettferdig og grusomt. Når vi nå skal minnes livet hans, så skal ikke avslutningen få ta fra oss smilene og gledene som livet hans har vært fullt av.
Oscar André har foretatt mange reiser gjennom livet. Den ene er fra Colombia til Norge. En annen er fra Julie Andrea til Oscar André. Og stadig pendlet han gjennom et vidt følelsesspekter – fra stor glede til sårbarhet og temperament. Men hele tiden var han seg selv, et modig barn med sterk vilje og stor omsorg.
Julia Andrea var pyntet som en prinsesse da foreldrene møtte henne første gang i Colombia. Hun var da nesten to år gammel og hun var et svært etterlengtet barn. En sammensveiset storfamilie tok godt imot henne på Kapp, alle var spent på hvem hun var. Det var en blid, morsom og utadvendt liten unge som kom. Og hun var ikke det minste opptatt av prinsessekjoler. Hun var en veldig aktiv guttejente. Det var Kaptein Sabeltann og Spiderman som gjaldt, kombinert med den colombianske landslagsdrakta i fotball.
Julie Andrea, eller Oscar André som det kjennes mest naturlig å si nå, ble en del av en storfamilie som holder sammen, kjenner hverandre godt og har gode og tette bånd. Bestemor og Bestefar Lena og Bestemor og Bestefar i Vardal, har alltid gitt ham trygghet og opplevelse av å høre til. Han kunne være seg selv. Det samme har det vært med tanter, onkler og søskenbarn. Besteforeldrene har tatt seg tid, vært mye barnevakter og tatt ham med på utallige turer til ulike steder, med Bestemor og Bestefar Lena på hytta på Hafjell og med Bestemor og Bestefar i Vardal på fjellturer. Men mest var det å være sammen i det daglige i stort og smått. Bestemor Lena sendt ham stadig lange SMS-meldinger om hvor glad hun var i ham, og selv om han kunne bli litt flau, så gjorde det veldig godt dypt inne.
Oscar André ga familien et aktivt liv. Han var høyt og lavt med fotball, håndball, skihopp, slalåm og klatring. Ofte bandasjert eller med gips, eller i det minste med et plaster. Litt vimsete, mye armer og bein, stadig ringte telefonen: Mor, jeg har skadet meg… Og så bar det til legevakta igjen.
Oscar André hadde en kreativ side. Han elsket å kle seg ut og å lage ting. Prosjektene var ofte store, men ble sjelden ferdige, ideene og pågangsmotet var en glede i seg selv. Kunst og håndverk var favorittfaget.
På skolen hadde han gode venner. Han var nok til tider litt bekymret for å ikke passe inn, og det var godt da han kunne få lov til å være seg selv som Oscar André. Han opplevde å bli godtatt for det, og det var viktig. Det var på konfirmasjonsleiren han for første gang kom som gutt, og å få konfirmere seg i dress og med kort hår, det ble en fin opplevelse. Han trivdes i det kristne ungdomsmiljøet og var senere med på leire og som leder i ulike sammenhenger i kirka.
Da Oscar André som liten fikk se og høre KBN marsjere på Kapp, erklærte han målbevisst: «Jeg skal bli korps.» Og det ble han til gagns. Korpset har betydd mye, her kunne han være seg selv med alle sine sider, miljøet har vært trygt og godt og han mestret både trompet, saksofon og tromme. Og når de marsjerte, gikk han med stortromma.
Etter å ha vært enebarn noen år, fikk Oscar André søsken. Han var et forbilde og læremester i alt fra fotball og klatring, til bading og slalåm. Han var så glad i dere. Dere var som søsken flest og kunne krangle, men når det kom til stykket var han veldig opptatt av at dere skulle ha det bra og hadde mye omsorg.
Kamilla ble de siste årene veldig viktig for Oscar André. Å finne en å elske så ung, det er en stor gave. Kamilla har skrevet sine egne avskjedsord. Avslutningen på Oscar Andrés liv er en tragedie. Natten før han ble påført skadene som førte til at han døde, hadde han en av sine mange nattlige samtaler med deg, Wenche. Han turte å fortelle om overgrep og det var en stor tillitserklæring. Han visste du ville ta ham på alvor og aldri avvise ham. Oscar André var modig til det siste.
Etter nesten fire uker i koma, døde Oscar André 4. november. Det skjedde stille og fredelig. Nå ligger han i kista med skjorta og tversoversløyfen han brukte i konfirmasjonen. Vi tar farvel med en umistelig gutt. Vi er trygge i håpet om at dette ikke er den endelige slutten, men begynnelsen på noe nytt. Farvel Oscar André, vi ønsker deg alt godt på den siste av de mange reisene du har hatt i ditt korte liv».
Les også: Et siste farvel med Oscar André
