Torsdag ble Billerud befolket av stemmer fra fortida, som hvisket, sang og ropte om den trøstesløse virkeligheten på en fattiggård anno 1920.
Selma Narum (11) er en av skuespillerne som manet fram stemmer fra 1920-tallets fattiggård på Billerud under urpremieren på «Fattigfolk», et lytteteater av Elin Tinholt. Dramatikeren klarte ikke å holde igjen begeistringen da hun takket de medvirkende etter aller første forestilling, og elleveåringens sangprestasjon er da også et avgjørende element i lytteteateret. – Var det en vanskelig rolle?
– Ja litt. Jeg sang vel seks sanger, og noen av dem er gamle sanger som jeg måtte lære, sier elleveåringen fra Eina, som var blant publikum under forestillingen.
Som de fleste av de andre medvirkende, hadde hun ikke hørt hele stykket på forhånd, for alle stemmer ble spilt inn og satt sammen i Jon Anders Narums studio på Eina. Blant publikum satt også Jon Balke, komponist og ansvarlig for lydkulisser, Tone Myskja som hadde laget kunstinstallasjonene i andre etasje i galleribygget, og skuespiller Andreas Koschinski Kvisgaard.
– Dere må slå av telefonene, og dere må være helt stille og ikke snakke med hverandre, instruerte Tinholt de 25 publikummerne som hadde møtt opp i det dunkle kjøkkenet i første etasje etter en spasertur gjennom den mørke, regnvåte oktoberkvelden.
Lyder fra fortida
Mens publikum falt til ro, begynte huset å leve. Hvis det er gjengangere på Billerud, er det neppe skygger av bleke adelsdamer som hjemsøker huset. Fra usette rom og overfylte sovesaler sivet selve lyden av fattigdom og forseglede skjebner inn til et dypt konsentrert publikum. Klirrende bestikk, knirkingen fra ei seng, mannen som ber og ber, unggutten som falt ned fra et tre i fylla og aldri vil duge til annet enn å koke grisemat mer i sitt liv, men likevel snakker om mirakler, ungjenta som ikke har noe annet sted å gjøre av seg nå som hun er gravid og arbeidsløs, og den vesle jenta som synger og leker midt i elendigheta.
Tilstedeværelse
Andreas Koschinski Kvisgaard spiller rollen som unggutten som falt.
– Jeg har hatt lyst til å jobbe med Elin (Tinholt) lenge, og nå fikk jeg muligheten. Det er en enorm nerve og tilstedeværelse i teksten; den er enkel og subtil og sier mye med få og enkle ord, sier Koschinski Kvisgaard. Han opplever at rollefiguren hans utvikler seg gjennom stykket, fra førsteinntrykket av en bevegelseshemmet ung mann med det som må være nokså urealistiske fantasier.
– Han prøver å holde seg oppe med disse historiene, men bak dem ligger en sorg og smerte, sier Koschinski Kvisgaard.
– Dette er selvfølgelig fiksjon, understreker Tinholt, som har samarbeidet med Jon Olav Andersen og Eldrid Hågård Aas. De har skrevet boka «Intet at bemærke», som ble presentert i forkant av forestillingen. Boka forteller historien om de faktiske begivenhetene under fattiggårdstida på Billerud, og Tinholt har brukt virkelige personer og hendelser herfra som utgangspunkt og inspirasjon til stykket.
Sterke historier
– I dette huset er det mange sterke historier og mange skjebner. Noen av stemmene har rot i virkelige historier – vi vet jo blant annet at det var mange barn her, og trusselen om å bli sendt til Toftes gave vet vi jo at var reell, sier Tinholt, som også er dramatikeren bak «Stenbergmonologene».
– Toten er jo en skattkiste! Det er så mange historier her, sier Tinholt. Ønsket om å lage noe på Billerud ble umiddelbart omfavnet av Grethe Steensen ved Peder Balke-senteret på Billerud.
– Det er ikke mer enn 100 år siden dette var en fattiggård. Det har vært et stort behov for å fortelle denne historien, sa Steensen i sin innledning til «Fattigfolk». Nå er historien fortalt i to formater, både den faktabaserte boka «Intet at bemærke», og i «Fattigfolk», som levendegjør historien gjennom stemmer fra fortida. Lytteteateret hadde fire forestillinger i helga, og vises ut denne uka.
Født i bygningen
Sissel Homb Røisli er født i 1944 i ett av rommene i andre etasje på det som opprinnelig var pleiehjemmet på Billerud, og var en av hedersgjestene under premieren.
– Foreldrene mine var gårdsbestyrere her på Billerud, og mor og far og storesøster og jeg bodde på ett rom midt oppi dette, sier Homb Røisli. Her bodde familien til Homb Røisli var ti år, og hun husker godt tida på pleiehjemmet. Hun hadde venner blant beboerne, som ikke bare var eldre mennesker. På Billerud var det i den tida fremdeles beboere som var her av andre årsaker enn at de var eldre og pleietrengende, deriblant flyktninger.
– En har jeg hatt kontakt med helt til nå, sier Homb Røisli. Hun utdannet seg til sykepleier med spesialisering i sosialpedagogikk, og ser i ettertid at mange av beboerne må ha vært veldig syke, også så seint som på 1940-tallet og 1950-tallet. – Det var veldig spesielt å være her igjen og oppleve dette stykket, sier Homb Røisli.
