I en alder av 29 har Kjell Christian Thorkildsen Hjemmen for første gang jobb. Hvem skulle trodd at det inntil nylig var angsten som styrte livet til den blideste medarbeideren på Spar Lena.
– For fire år siden var jeg minst mulig ute. Måtte jeg utenfor døra, så var det med hetta over hodet og blikket rett i bakken, forteller 29-åringen. Noen gode barndomsminner fra Toten gjorde at Kjell Christian flyttet hit, uten å kjenne en sjel. Det skulle vise seg å bli en avgjørende beslutning.
– Besteforeldrene mine bodde i Østlia en stund. Jeg hadde gode minner fra jeg besøkte dem, forteller han. Ikke minst husket han den fine utsikten mot Mjøsa. Ikke alle minner fra barndommen er gode. Sju år med mobbing på barneskolen satte sitt preg. Kjell Christian vokste opp i Hurum.
– Barneskolen var et helvete. Rett og slett, sier Spar-medarbeideren.
Gode kolleger på dagligvarebutikken på Lena synes historien hans er så sterk at den bør bli kjent. Angsten har ikke lenger kontroll på livet til Kjell Christian.
– På ungdomsskolen gikk det bedre, selv om jeg hadde mye vanskelig i bagasjen. På tredje forsøket på å komme meg gjennom videregående møtte jeg veggen. Fullstendig. Det var nærmere jul for snart ti år siden. Jeg hyperventilerte og alt stoppet seg. Jeg skjønte ikke hva som skjedde, forteller butikkmedarbeideren.
Isolerte seg innendørs
– Jeg følte meg tryggere på nett enn i det virkelige liv. Jeg isolerte meg i størst mulig grad i lang tid. Så gikk jeg til legen, jeg ville ikke ha det slik, forteller Kjell Christian. Dessverre opplevde han at han ikke fikk den hjelpen han ønsket. Det ble forsøkt med arbeidspraksis via NAV og en del annet. Angsten styrte fortsatt, og det gikk ikke så bra.
– Etter hvert bestemte jeg meg for at noe måtte skje. Jeg flyttet til Toten. Det var et sted jeg hadde hatt det bra tidligere, forklarer han. Familieforbindelsen til Toten var borte, og han hadde ingen kjente her. Likevel var beslutningen riktig.
– Jeg dro til Kapp legesenter og opplevde at jeg fikk hjelp. DPS Gjøvik sørget for at jeg ble lagt inn i et par måneder. Jeg lærte hvordan jeg skulle få mentale verktøy for å takle hverdagen. Jobb var viktig for meg, jeg fant ut at butikkarbeid kunne være det riktige. For da måtte jeg utfordre meg selv i kontakt med folk.
Kolleger på Spar husker godt karen som kom inn på arbeidspraksis for to-tre år siden. Han slet med å møte blikket til andre. Når vi møter ham på jobb, er det helt motsatt. Kjell Christian nærmest stråler mot kundene. Mens vi venter på at han skal få hjulpet en kunde i tippekassa, hører vi hvordan han slår en vits. Kundene ler og stemningen er på topp.
Fikk jobb på Spar
– Selvtilliten kom gradvis da jeg begynte her. Den lille djevelen på skulderen min fikk ikke lov til å bestemme lenger, smiler han.
I sommer fikk han en hundre prosents stilling, etter å ha gått fra arbeidspraksis til å være tilkallingsvikar.
– Det er min første ordentlige jobb, bekrefter 29-åringen.
Han har vært helt åpen om utfordringene sine, og får ikke fullrost kollegene.
– Kollegene og kundene har fått meg i riktig retning, sier han.
Nå ser han framover. Første delmål er å skaffe seg førerkort, det håper han å ha i lommen snart.
– Så vil jeg prøve å få meg et nettverk utenom jobben. Bli ordentlig totning, få noen venner som jeg kan finne på ting sammen med. Folk å ta en halvliter med. Den siste biten som jeg mangler.
– Du har det bra nå?
– Ja, og jeg føler at jeg bidrar. Det er veldig godt, sier Kjell Christian Thorkildsen Hjemmen, som nå bestemmer over sitt eget liv.
Heretter er det ikke angsten som er sjef.
