Ta en kidnapping, en giftegal kjendis, en vakker kvinne, norsk vinter og en fransk politietterforsker, og du får et over hundre år gammelt drama fra virkeligheten. Og det beste av alt: Dramaet kulminerer på Toten.
Lamotte-Beuvron (Frankrike), november 1913: En åtte år gammel gutt blir bortført av sin far og hans elskerinne. Gutten bor hos sin franske mor, som er skilt fra den amerikanske faren. Siden skilsmissen har denne for øvrig rukket å gifte seg med, sette barn på og gå fra to andre kvinner. Fransk politi kommer på sporet av gutten ved hjelp av bagasjen, ikke mindre enn 14 kofferter, som lenge står på en stasjon et sted i Belgia, men som så blir beordret videre til Norge. Elskerinnen har norsk mor, og snakker derfor norsk.
I Norge reiser de tre ettersøkte rundt fra sted til sted, blant annet i Gudbrandsdalen og på Hamar. I hælene deres følger den franske politikommissær Picard og en oppdagelsesbetjent fra Kristiania-politiet. De ankommer etter hvert Toten, og 31. desember 1913 slår lensmann Iver Eriksen Sørlie i Østre Toten til. Da blir reisefølget pågrepet på et hotell, trolig Hof hotel, og gutten blir sendt hjem til sin mor. Hof hotel er forløperen til det vi i dag kjenner som Hoff gjestgiveri. I omtalene fra den gangen refereres det også til at Kraby stasjon har en rolle i denne historien, så da gikk kanskje også all den nevnte bagasjen dit.
Føres til hovedstaden
Faren og elskerinnen blir arrestert og ført til hovedstaden. I rettsmøter i Kristiania og Paris utover våren blir saken rullet opp. Gutten selv skal først og fremst ha syntes det var moro med norsk vinter, kjelke og ski…
Hva er spesielt med historien, bortsett fra at den endte langt ute på landsbygda i Norge? Begge foreldre omtales som internasjonale kjendiser, og saken vakte en enorm oppsikt. Rettslokalet i Frankrike ble fylt opp av hundrevis av tilskuere, og pressen godtet seg i detaljer fra de involvertes forhold til hverandre. Aviser på alle kontinenter rapporterte fra saken. Toten var – indirekte – på alles lepper i 1914.
Også i Aftenposten kom en og annen artikkel på trykk om saken, skrevet av avisens korrespondent Frøis Frøisland i Paris. For eksempel kunne man lese den 7. januar 1914: «Aanei, – eventyrenes tid er nok ikke forbi! Jeg kommer i dette øieblik fra Nordbanestationen her i Paris, hvor jeg har oplevet en begivenhed, som sent vil gaa mig af minde. Jeg har set, at monsieur Steeg, den netop fratraadte franske minister i Kristiania, løftede gjennem kupevinduet den lille bortkomne og gjenfundne Harold Earle og lagde gutten i sin mors arme. Et gjensyn saa rørende at det henrev alle os, som var tilstede. Jeg har aldrig set en mor saa henrykt, saa vildt omfavne og kysse sit barn.»
Frøis Frøisland var for øvrig fra Raufoss, han var journalist da denne historien utspant seg, men ble senere redaktør i Aftenposten.
«En vakker, statelig dame»
Aftenpostens korrespondent fikk også et intervju med lille Harolds mor, «Madame Fischbacher», «en vakker, statelig dame henimod de 30», hjemme i hennes fars stuer i 33, rue de Seine i Paris. Madame Fischbachers far, Charles-Guillaume Fischbacher, var en av Paris’ mest kjente forleggere, noe som var en av grunnene til medieoppstusset rundt bortføringen. Harolds mor svarte beredvillig på journalistens spørsmål. Hun tegnet et bilde av en tidligere ektemann som lot henne lide «overlast og mishandlinger» før hun etter fem års ulykkelig ekteskap i USA fikk innvilget skilsmisse med omsorgsrett for sønnen og flyttet hjem til Frankrike. Vi får imidlertid også et inntrykk av en tidligere ektemann som var oppriktig glad i sin sønn og som gjentatte ganger forsøkte å gå rettens vei for å få tillatelse til å få se ham «fra tid til anden» – uten å vinne frem.
Hvem var så denne barnefaren som gikk til et så drastisk skritt som å bortføre sin egen sønn og skjule seg på Toten? Hans navn var Ferdinand Pinney Earle, og han omtales et sted som en egenartet type som fascinerte pressen endeløst. På den tida han var mest aktiv på bryllupsfronten, og dermed også et yndet objekt for sladderpressen – fire giftermål på litt mer enn ti år – arbeidet han som kunstmaler og ga også ut noen sonetter. Senere gikk han til filmbransjen. På 1920-tallet malte han kulisser på glass. Ved å filme gjennom glasset kunne skuespillerne «flyttes» til ethvert sted og enhver tid man måtte ønske. Det var datidens filmmirakel, og forløperen til nåtidens dataanimasjoner! Earle medvirket blant annet i stumfilmversjonen av «Ben Hur» (1924) med denne teknikken.
Pressen skrev ivrig
Men det var likevel hans privatliv som skapte de største presseoppslagene. Et talende eksempel finner vi i «El Paso Herald» 1. desember 1911, hvor en helside er viet temaet «Hvem kan ta opp kampen med Henrik den 8.?» Earle og to andre amerikanere, alle berømt og beryktet for sine mange ekteskap, fikk av avisen det ærefulle oppdrag å konkurrere med den engelske kongen som var gift seks ganger. Sladderpressen kunne være giftig nok allerede den gangen.
Ferdinand P. Earle skal ha fått lov å snakke mye i rettssalen i Frankrike i 1914, og han skrudde på den sjarmen han tydeligvis var i rikelig besittelse av. For bortførelsen av sønnen fikk han en relativt mild straff og kunne forlate retten som en fri mann – til applaus fra publikum.
Sønnen, Harold Earle-Fischbacher, fikk neppe noen varige mén av rundturen i Norge. Som voksen fulgte han i farens fotspor i filmbransjen og arbeidet en stund som filmklipper i USA og i Frankrike. Senere var det fotspor på morens side han fulgte: Han ledet morfarens forlag og bokhandel i Paris fram til sin død i 1993. Bokhandelen var inntil for få år siden fremdeles å finne i 33, rue de Seine – på samme adresse hvor Aftenpostens reporter Frøisland snakket med Harolds mor for over hundre år siden.
Senere på året i 1914 brøt første verdenskrig ut. Pressen fikk for en stund viktigere ting å tenke på enn kjendisers privatliv, og at en liten, fransk-amerikansk gutt hadde boltret seg i snøen på Toten, gikk i glemmeboka.
Kilder: Flere avisartikler, blant annet i Aftenposten og El Paso Herald. Wikipedia.