Thor og «Thor», en mann og en båt

Da han ble født i 1945, bestemte foreldrene at han skulle hete Thor. Ikke etter bestefar eller oldefar, men etter dampskipet.

Om noen har mjøsvann i årene, må det være Thor Sundbakken fra Skreien. Da han kom til verden, var det ingen tvil om hva han skulle hete. Far, Kåre Sundbakken, var maskinist og skipper på tømmertrekkerne på Mjøsa, og stolt kalte han opp sønnen etter tømmertrekkeren «D/S Thor». Storesøster syntes ikke det gikk an å kalle opp noen etter en båt, men slik ble det.
I dag er Thor en av de få som fortsatt husker støyen i maskinrommet på Thor. Når han ser på livet på Mjøsa i dag, med båter som planer og vannskutere i rasende fart, tenker Thor Sundbakken på 50-åra, da tømmertrekkerne hentet tømmer fra hele Gudbrandsdalen i Fåberg lense og dro det til Minnesund. Den gang yret fjorden av små og litt større lastebåter, og ettersom Thor vokste til, fikk han tilbringe somre med faren sin ombord på både «M/S Sævat» og «D/S Thor». Slik som den gang blir det aldri igjen.

– Det er helt tragisk, det er som å miste en arm, sier Thor Sundbakken og kikker over brilleglassene. Han har ikke noe særlig til overs for fartsvidundere som freser avgårde uten å se seg verken til styrbord eller babord om de nå vet hva det betyr og er oppgitt over hendelser som den gang en rask liten båt sneiet snekka hans og kuttet over dreggesena. På 50- og 60-tallet var det noe annet.

Veldig harde arbeidsdager

– Det var ei fin tid, men det var nok vondt for dem som var oppi det også. De sleit nesten helsa av seg. Jeg husker de trillet grus om bord på lastebåter. Da satte de bukker uti vannet og la leidere oppå dem, og så spadde de grusen i trillebåra og kjørte den over leideren og lesset på. To dager tok det å fylle båten. Så skulle jo grusen spas ut igjen også. Det var forferdelig tungt arbeid, sier Thor. Mjøsa var full av større og mindre lastebåter, og det gikk an å livnære seg på å frakte poteter, brennevin, grus, grønnsaker og bygningsmaterialer på fjorden. Det sa seg selv at det ikke var noe som het fast arbeidstid for småbåteierne. Når båten endelig var full, skulle den seiles dit lasten skulle, og så skulle det losses, og det ble lange dager og netter, men det var et levebrød.
Det beskjeftiget mange både i Totenvika og i Feiring. Det var mye varelevering til mjøsbyene, sier Thor.

Han rister på hodet når han tenker på kara som lesset grus.
– Det var selvfølgelig så tungt at de måtte bruke trillebår med jernhjul, sier Thor. Sånne arbeidsfolk fikk muskler du ikke har sjans til å bygge på helsestudio.
– De kara var farlige å erte opp, sier Thor og ler.

En følelse av frihet

Mens arbeidsfolk og mannskap jobbet på brygger og kaier, svermet ungene rundt. Det var mye å se på, og mye å finne på, og Thor husker friheten. Det var fisjing for alle penga, og innimellom ett og annet hyss. Thor flirer litt for seg sjøl, men vil ikke røpe alt. Det er nok å si at unga den gang ikke trengte å forholde seg til HMS-regler på lekeplassen.
– Vi bodde på Bjørkeli i Sundvika, forteller Thor. Der var det alltid liv og røre, men aller morsomst var det likevel når han fikk være med far på jobb. Han jobbet som skipper og som maskinist, og jeg husker jeg fikk være med i sommerhalvåret når jeg hadde fri fra skolen, sier Thor. Faren var først på Thor, og siden på Sævat.

Mye fliring og tulling

Om bord var et mannskap på sju, og da han var førstereisgutt som seksåring, var ikke unge Thor høy i hatten.
– Jeg ble satt på brua sammen med damene til mannskapet, forteller Thor.
Etterhvert ble han kjent med mannskapet. De kom fra mange forskjellige steder på Østlandet, oftest var det ikke lokale folk på båten, men et tett og godt miljø.
– Det var helt unikt sammensveisa karer. Det var mye tull og fliring, minnes Thor. Skolegutten som var med som passasjer kunne være med på alt og farte rundt på båten som han ville.
– Jeg fikk lov å komme og gå som jeg ville, men jeg satt mest og hørte og studerte folk, sier Thor. Aller best var det kanskje i byssa, selv om varmen der inne en sommerdag var kvelende.
– Byssa lå ved siden av dampkjelene, og det var fryktelig varmt. Det var bare tynn bordvegg mellom oss og kjelen, sier Thor.

Begge båtene hadde egen kokk. Det gikk mye i flesk og kjøtt, for arbeidet var hardt, og det krevde skikkelig mat. Fleskepanna var gjevest.
Om kvelden var det ikke radio eller fjernsyn, selvfølgelig, men underholdning var det. Mannskapet samlet seg hver kveld og lyttet til radiosambandet med Glommen fellesfløterlag.
– Da skrudde de på kortbølgen og hørte på alt som ble sagt. Det var musestille i byssa, forteller Thor. Over kortbølgen fikk mannskapet vite hvordan det hadde gått med fløtinga om dagen, og det var meldinger om vær og vind.
Når det ble kveld, fikk Thor krype oppi senga til far, som lå rett ved propellakslingen. Det var et leven uten like, men bedre på Thor enn på Sævat.

Hadde to maskinister

– Far var som regel på vakt, så da brukte jeg køya hans. Det trengtes to mann til å passe maskinen, så det var to maskinister, forteller Thor. Ikke som i dag, da maskineriet stort sett passer seg selv.
På tømmertrekkerne var det selvfølgelig med fløtere som mannskap, og de hadde robåter med. Innimellom måtte fløterne utpå og greie opp slik at tømmeret lå slik det skulle.

Sommerdagene på Mjøsa var en idyll, men av og til viste innlandshavet tenner.
– Det hendte somme tider det var turbulent. En gang vi var på Thor fikk vi et forferdelig uvær, sier Thor Sundbakken. Båten var på høyde med Byrudberga i Feiring, og mannskapet så ingen annen råd enn å legge tømmeret inntil fjellsida og legge seg i ro.
– Du skal ikke spøke med Mjøsa. Det kan bli så store og krappe bølger, og hvis det i tillegg blæs østa, så har det lett for å gå hardt for seg, sier Thor. Denne uværsdagen trakk det opp til et forferdelig tordenvær, og Thor så lynet slå ned i fjorden like ved.
– I båt er du jo det høyeste punktet, så det er skummelt, sier Thor. Uværet dro over uten å gjøre større skade, og tømmeret lå der mannskapet hadde plassert det, men den uforutsette pausen gav også en spennende opplevelse.
– En av kara hadde med seg lommelykt, så da benytta vi anledningen til å gå inn i smaragdgruvene, sier Thor. Det var stas for den unge og eventyrlystne passasjeren fra Toten.

I storhetstida for mjøstrafikken jobbet både far og onkel til Thor i maskinen, åtte timer på og åtte timer av. Det var musikk tel arbe, og det var musikk fra en motor, men nye tider kom med bedre veger og tømmerbiler. Båten Thor ble hogd opp da 60-åra nærmet seg, til tross for at den var en god og solid båt som hadde gått som isbryter på Mjøsa, og var forsterket i skroget.

– Thor var akkurat like god da de hogg den opp, sier Thor.

• 

• 

• 

• 

Artikkelen ble første gang publisert i Totens Blad i 2014.

Her kan du for øvrig se Willy, en annen tømmertrekker på Mjøsa.