ANNONSE

Den historiske legen fra Skreia

  • 13 mars 2019
Den historiske legen fra Skreia

Legepioneren Marie Kjølseth, bakerst, fotografert i hagen på Kjølseth på Skreia med familien. (Foto: Mjøsmuseet).

Marie fra Skreia satte spor etter seg.

Det mest sjokkerende med Marie Kjølseth, en av Norges første kvinnelige leger, er at du neppe har hørt om henne. – Akkurat det er intet mindre enn en skandale, mener Ida Marie Ringerud.

Lege og urban totning, Ida Marie Ringerud, fikk østertotningene i akkurat den riktige stemningen kvelden før kvinnedagen 8. mars, sammen med psykiater, almennlege og forfatter Cecilie Arentz-Hansen.
Med boka «Kvinder med begavelse for lægevirksomhet», om de 19 første kvinnelige legene i Norge, har Arentz-Hansen løftet fram pioneren Marie Kjølseth fra Skreia, som var en av de aller første kvinnelige legene i Norge.

Det var en livsveg og et karrierevalg som kostet kvinnen fra Kjølseth gård på Skreia store anstrengelser og gav henne et liv med enorm motgang. Hun lyktes hun med det hun hadde satt seg fore, og var med på å gi kvinner rettigheter som til da hadde vært uhørte. Likevel er historien hennes lite kjent.
– At jeg aldri hadde hørt om henne før denne boka kom, og at hun ikke er berømt både her på Toten og i resten av landet, er intet mindre enn en skandale. Marie Kjølseth var monumental i et nasjonalt perspektiv, sier Ringerud. Torsdag kveld gjorde Ringerud sitt for å bøte på forbigåelsen, og de frammøtte på bokbadet på Østre Toten folkebibliotek fikk høre den tidvis rystende historien om Marie Kjølseth og hennes kvinnelige medstudenter. De sparket inn dørene på det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo så ettertrykkelig at kvinner endelig fikk adgang til et yrke som fram til da var forbeholdt menn.

– Hun møtte noen virkelige sjarmtroll i den prosessen, sier Ringerud syrlig. Arentz-Hansen nikker, og bekrefter at det var sterke krefter på fakultetet som ikke ville ha kvinnelige kollegaer. At kvinner i det hele tatt ville ha utdanning var mildt sagt sjokkerende. Spørsmålet om hvorvidt kvinner skulle kunne studere medisin og bli leger kom på høring, og fakultetet brukte et helt år på å komme med sin uttalelse. Der het det at «kvinner ikke har tilstrekkelig helse og nervesystem», og at de hadde «dårligere kognitive evner og lavere åndsevner» enn menn. En kvinnelig lege ville være «noget abnormt», mente fakultetet. Kvinnene som ville bli medisinstudenter ble stoppet, men de nektet å gi opp.

1880-tallet var en brytningstid da det skjedde veldig mye. Demokratiet var på fremmarsj, sier Arentz-Hansen. Og kvinnene fortsatte kampen. De tok saken til departementsnivå, der de igjen ble stoppet, og saken ble ikke avgjort i deres favør før den ble behandlet på Stortinget.
– De folkevalgte bestemte i 1884 at Universitetet i Oslo skulle åpnes for kvinnelige medisinstudenter. Dette var noen usedvanlig driftige kvinner, sier Arentz-Hansen. Det var Marie Spångberg som ble den aller første kvinnelige medisinstudenten i Norge, og ikke lenge etter fulgte andre etter. Marie Kjølseth var en av dem.

Marie Kjølseth ble født i 1870, i relativt romslige kår. Med foreldre som må ha vært opptatt av å skaffe barna også jentene utdannelse, var det mulig for unge Marie å forfølge drømmen om å bli lege. Hun flyttet som tolvåring til Hamar for å gå på middelskolen, og gav seg ikke der. Artium fikk hun i Oslo, på et kurs spesielt for kvinner. Så begynte kampen om å få en plass på medisinstudiet.
Ringerud, som er en av dem som i dag nyter godt av at Kjølseth og de andre kvinnene banet veg, brukte uka før bokbadet til å lese nyutgivelsen.

– Jeg var begeistret, sint og lei meg. Jeg tok med meg boka og leste i badekaret, og jeg kan si at den virkelig lagde bølger! Mye av dette er sterk lesning, sier Ringerud.
– Jentene som fikk studere medisin ble behandlet greit når de først hadde fått plass på studiet, forteller Arentz-Hansen, som har nøstet seg fram til Kjølseths og de andre kvinnenes historier ved å lete i arkiver.

Problemene ble først nærmest uoverkommelige da kvinnene ville ut i arbeid.
– De fikk rett og slett ikke jobb på sykehus, sier Arentz-Hansen. De nyutdannede kvinnene ble skjøvet til side til fordel for mannlige kandidater som ofte var langt dårligere forspent med karakterer, praksis og forskning.
– Kvinnene ikke bare greide studiene, de gjorde det bedre enn mange av mennene, men likevel måtte mange skaffe seg praksis i utlandet. I flere andre land var det lettere for kvinner å få innpass, sier Arentz-Hansen. Mange hadde sin hovedinntekt fra privat praksis.

Marie Kjølseth fikk endelig arbeid på Fødselsstiftelsen i 1912. De fleste av pionerene spesialiserte seg i gynekologi eller hud og kjønnssykdommer, og nesten alle var leger for kvinner og barn.
Disse kvinnene påtok seg mye gratisarbeid og opplysningsarbeid, og de gjorde en enorm innsats på et lite prioritert felt i medisinen. – Barnedødeligheten på denne tida var på 10 prosent, og disse legene gjorde mye for å bedre kvinner og barns kår, sier Arentz-Hansen.
Kjølseth gjorde også et forskningsarbeid som ble lagt merke til.
Hun forsket på utviklingstrekk hos nyfødte. Det arbeidet fikk hun Mikael Skjelderups gullmedalje for, og den ble overrakt under feiringen av UiOs 100-årsdag. Det hadde en voldsom symbolkraft. – Marie Kjølseth var rett og slett en bemerkelsesverdig lege og politiker, sier ArentzHansen. Hun understreker at kvinnekampen disse legene førte fra mødrehjemmene, på legekontorene og på laboratoriene bidro sterkt til kvinnekampen.
De var delaktige i at Norge fikk stemmerett for kvinner tidlig. De tvang seg inn på en mannsdominert arena, de jobbet enormt mye, og de ble lagt merke til, sier Arentz-Hansen.

Boka er nominert til Kritikerprisen, og ble lansert i november i fjor.
På lanseringen var Carl Håkon Kjølseth, som i dag bor på Kjølseth gård.
– Det er veldig moro å få fram markante damer fra den tida, sier Kjølseth. Særlig moro er det når man faktisk er i slekt med dem.
– Joda, vi er det. Marie var søster til min oldefar, sier Kjølseth. Han forteller at Marie hadde åtte søsken, og at det ikke bare var Marie som utmerket seg.
En av søstrene ble rektor på middelskolen på Kraby. Familien var nok opptatt av å gi alle barna utdanning. Min oldefar ble offiser, forteller Kjølseth.

Tekst: Mina B. Sveen


Print
Kontakt oss

Sentralbord: 61 16 87 50
Besøksadresse: Hauggata 10, 2850 Lena
Postadresse: Postboks 4, 2851 Lena
Redaksjonen: post@totens-blad.no | Se alle ansatte
Annonseavdelingen: annonse@totens-blad.no | Se alle ansatte


Ansvarlig redaktør: Jon Olav Andersen
Daglig leder: Morten Linnerud
Markedssjef: Hans Erik Linnerud

Totens Blad arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Det er ikke tillatt å kopiere innholdet på dette nettstedet uten avtale med Totens Blad.

Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no