ANNONSE

Fallskjermen på Eiktunet

  • 05 juni 2015
Fallskjermen på Eiktunet

Her er Ola Holen (til venstre) og Kaare Bredesen tilbake i «Ambassaden», Grebegruppas hovedkvarter i Ruudshytta. De er utstyrt med tunge sekker, alltid rundt 40 kilo, våpen, og treski som ikke alltid gled like godt i djuprent og våt snø rundt påsketider i 1945.

På Eiktunet henger fallskjermen gjøvikgutt Kaare Bredesen brukte under krigen.

Knut Erik Landgraff
knuterik@gjoviks-blad.no

«Havmannen tenner lys» lød en av særmeldingene fra BBC London om ettermiddagen den 23. februar 1945. Dette var klarsignalet som fem magre karer på ei bortgjemt hytte i fjellbandet øst for Rondane ventet på. De tok på seg skiene, sjekket våpen og tok fatt på marsjen mot det avtalte slippstedet inne på snaufjellet. Samtidig gjorde fire firemotors Sterling bombefly seg klare til avgang på flystasjonen RAF Tempsford nord for London. Ved sjutiden klatret seks norske fallskjermjegere om bord.
En av dem var Kaare Bredesen fra Gjøvik. Han døde i 1972, men fallskjermen han brukte denne kvelden for 70 år siden henger i dag i Åttekanten på Eiktunet. I startet av 2015 ble den åpnet, luftet, inspisert og pakket om av tidligere forsvarssjef Harald Sunde. Kaare Bredesens sønn Lars var invitert til Eiktunet i forbindelse med ompakkingen.

– Ved påsketider 1944 før måtte far rømme Norge i hui og hast fra hybelen sin på Hamar etter at tyskerne begynte å rulle opp nettverket rundt den forbudte avisa «Folkeviljen», fortalte Lars. Faren tok seg over til Sverige, og trygt framme i Stockholm ble han sendt videre med kurérfly til England. Der ble han tatt opp i Norwegian Independent Company no. 1, populært kalt Kompani Linge. Britene kalte soldater som Kaare Bredesen for agenter. Utdanningen omfattet alt fra pistolskyting, sprengning, forkledning og nattorientering til likvidering med og uten redskap. Kronen på verket var fallskjermkurset. Under krigen hadde man dårlig tid, og etter kun tre-fire treningshopp utenfor Manchester ble agentene regnet for å være modne for natthopp over okkupert område. Kompani Linge sto under britisk kommando og var en del av Special Operations Executive (SOE) som utviklet tilsvarende avdelinger for bruk i alle okkuperte land. Også soldatene som sprengte tungtvannsanlegget på Vemork var SOE-agenter.

De fire flyene krysset Nordsjøen i lav høyde i håp om å lure tysk radar. Da de nærmet seg kysten, muligens i nærheten av Hardanger, klatret de raskt opp i flere tusen meters høyde for å gå klar av tysk antiluftskyts, før de på ny senket seg lavt ned og dundret fram over skog, fjell og sovende bygder.
– Far fortalte at de ble forfulgt og beskutt av en tysk nattjager. Det var nære på, men de klarte å slippe unna, minnes Lars Bredesen. Befolkningen var pålagt å skjerme vinduene med lystette blendingsgardiner, så byer og tettsteder kunne være vanskelige å se. Men i måneskinn kunne pilot og navigatør fremdeles telle dalfører og kjenne igjen sjøer, elver og bruer. Et av knepene var å peile seg inn på Mjøsa, hvor Helgøya var et lett gjenkjennelig «pinpoint». Herfra kunne de tråkle seg videre mot neste sikre punkt.
– Det var en rar følelse. Vi reiste fra en våt og tåkete vår i England, og kom til skinnende hvite norske høyfjellsvidder. Det var fullmåne, og vi kunne tydelig se skisporene på vidda, foralte Kaare Bredesen i et intervju da krigen var over.

Ved midnatt dundret flyene lavt inn over slippstedet og soldatene hoppet. Nede på bakken ble de tatt i mot av sabotasjegruppa Grebe som hadde operert fra en base i Rondane-traktene siden høsten 1943. Grebes oppdrag var å forberede jernbanesabotasje mot Rørosbanen og Dovrebanen. I tillegg instruerte de lokale Milorggrupper over store deler av Hedmark og i Gudbrandsdalen. En av dem som tok i mot Bredesen nede på bakken var fallskjermjeger Hans Storhaug fra Rena, veteran fra tungtvannsaksjonen på Vemork (og Alf Prøysens kommende svoger). Sammen med de seks nyutdannede jegerne fra England kom 52 containere og 25 store pakker dalende. Til sammen fem tonn utstyr.
– Det var et fælt slit. Vi brukte åtte dager på å finne og gjemme alt sammen, fortalte Kaare Bredesen etter krigen. Slippet skulle senere bli husket som «Stor-sleppet ved Gjetvola».

Sabotasjegruppa Grebe som gjøvikgutten ble underlagt etter landing var ingen pusekatter. De hadde allerede likvidert to norske statsborgere mistenkt for angiveri. Den ene var en løsmunnet reinsjeger på Tretten som to mann fra Grebe oppsøkte og tok livet av hjemme, på hans eget kjøkken. Den andre var en 37 gammel barnepleierske på Ulsberg som fire mann dro med seg til ei nærliggende bru, drepte og kastet i elva. Ved en senere anledning skjøt de ned to tyskere som overrasket dem på ei hytte nær Folldal. På tampen av krigen sprengte Grebe jernbanen flere steder for å sinke transporter av soldater og materiell sørover til sluttkampene i Tyskland. Kaare Bredesen instruerte hjemmestyrker i Gausdal, og ved frigjøringen var han i virksomhet på Lillehammer.

Etter krigen arbeidet Kaare Bredesen i lokalpressen. Først to år i Samhold, senere i Oppland Arbeiderblad inntil han døde 4.mars 1972. Sønnen Lars forteller at faren etter krigen hentet fallskjermen hjem til Gjøvik som et minne, og der ble den liggende som en bylt på loftet. Flere år etter farens død tok familien skjermen med til Hærens Jegerskole på Trandum og fikk den pakket før den ble levert til militærsamlingen på Eiktunet.
Slike gamle skjermer av natursilke må luftes regelmessig for ikke å ta skade. Derfor ble skjermen åpnet og fagmessig pakket om av tidligere forsvarssjef Harald Sunde i januar 2015. Han har lang erfaring innen faget. Både som sivil hopper, og fra sin tid som fallskjermjeger og senere sjef for Hærens spesialstyrker på 1990-tallet.
– Det var på høy tid at skjermen fikk luftet seg. Deler av silken har spor av tidens tann, men nå henger den trygt noen år til, konkluderte generalen.

Fallskjermen på Eiktunet er av den engelske typen som ble brukt under siste halvdel av krigen. Fallskjermen var festet til flyet med ei line. Når soldatene slapp seg ut, rev lina skjermen ut av pakningen. I de fleste tilfeller åpnet skjermen seg momentant og problemfritt. Og det burde den helst gjøre, for reserveskjerm var ikke i bruk. I likhet med de fleste av sine kolleger i Kompani Linge fortalte Kaare Bredesen lite om hva han var med på. Ingen vet lenger hvordan han var utrustet denne februarkvelden, men antagelig hoppet han slik som Linge-soldater flest. Det vil si med en romslig kamuflasjefarget kjeledress over battledressen. Et eksemplar som har tilhørt Bredesens Grebe-kollega Oddvar Dobloug kan sees på Glomdalsmuseet.
Videre brukte agentene gummihjelm på hodet, fôrede pilothansker i skinn, og et par overtrekksstøvler som minner om vår tids militære fotposer. De bar en skuddklar pistol i en spesialsydd lomme på kjeledressen, og en foldekniv på venstre arm og ei lommelerke med rom på innerlomma. I hoppdressen hadde de også en liten feltspade, reserveproviant og førstehjelpsutstyr som bandasjer og medikamenter. Standardpakka inneholdt piller mot flysjuke, sovepiller, piller mot sterke smerter, samt amfetamin for ekstra krefter i kritiske situasjoner, for eksempel under flukt. Standard utrustning var også ei selvmordspille med blåsyre. Å hoppe med et par håndgranater i lommene var også vanlig. Agentene kunne være angitt, og de kunne aldri være sikre på hva (eller hvem) som møtte dem på bakken. Lingesoldater hadde ingen interesse av å bli tatt levende. Det betydde bare langdryge gestapoforhør med brutal tortur før en sikker henrettelse.


Kilder:
Jean Louise Perquin: Clandestine Parachute & Pick Up Operations
Jon Vegard Lunde: Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen, bind 3.
Samtaler med Lars Bredesen (Kaares sønn), Harald Sunde og lokalhistoriker Jo Øvergaard, Sollia/Atnosen, hvis far var i Grebe. Ø
”Ingens herre, ingens trell” - boka om OAs historie.
To artikler om Grebe/Grebe Red av Grebe-soldat Alf Graven i Heimevernsbladet fra 1950-tallet.
Sammenligning av fortellinger om trening, dropp og personlig utstyr i vanlig erindringslitteratur fra krigen, bl.a. Vingeslag - fra cockpit til presidentpalass (Per Hysing-Dahl), Tungtvannssabotøren (Joachim Rønneberg). Sabotøren (Fredrik Kayser), Rapport fra nr 24 (Sønsteby) og Det vil helst gå godt (Max Manus).
Artikkelen ble første gang publisert i Gjøviks Blad i 2015.

Print
ANNONSE
Harde dager for tårnmann og prest

Harde dager for tårnmann og prest

Arbeidsdagene på brenneriet kunne være tøffe. Da hjalp det når "Kari" kom fram.
Brændevinsdjevelens tempel

Brændevinsdjevelens tempel

Da brennevinsdjevelen herjet på Starum
Mjøsis til glede og besvær

Mjøsis til glede og besvær

Blir det is på hele Mjøsa denne vinteren? Spørsmålet er alltid aktuelt, og i tidligere tider betydde det mye om isen la seg.
Dagens nyheter 4. januar 1938

Dagens nyheter 4. januar 1938

Nyhetsbildet så kanskje litt annerledes ut i tidligere tider?
Da Rausteinshytta skulle bygges

Da Rausteinshytta skulle bygges

I 1962 ble det jobbet intensivt for å få bygget ei sportshytte på Totenåsen, det vi i dag kjenner som Rausteinshytta.
Lensmannshistorier fra Toten

Lensmannshistorier fra Toten

Lensmannen har vært viktig på Toten gjennom generasjoner. Her er noen lensmannshistorier.
Rassiaen på Starum i 1945

Rassiaen på Starum i 1945

En stor rassia mot tyske internerte soldater på Starum vakte oppsikt i 1945.
Dagboka fra april/mai 1940

Dagboka fra april/mai 1940

John Listerud fra Lena skrev dagbok i de dramatiske aprildagene i 1940.
Velocipedløp til Vardal

Velocipedløp til Vardal

I 1899 vanket det premie til gamle menn som stilte til start på velociped og fullførte på god tid. Kanskje blir du overrasket når du hører hvor gammel eldstemann...
Hvor ble det av Bilitt?

Hvor ble det av Bilitt?

Hvor ble det egentlig av Bilitt? En gang et blomstrende tettsted med mange butikker, postkontor, jernbanestasjon og stor næringsvirksomhet. I 2010 fant du ikke såpass som et skilt som...
Hun fotograferte "alle"

Hun fotograferte "alle"

Mye av Gjøvik-historien er bevart på bilder takket være en driftig dame som litt tilfeldig havnet i yrket som fotograf.
Husker du Røken?

Husker du Røken?

Mange kjente Jac. Røken Ødegaard best som "Totenmarkens far", men han underholdt på mange scener. I NRKs arkiv kan du nå møte Lena-mannen i et populært...
Hverdagsliv på Gjøvik gård

Hverdagsliv på Gjøvik gård

Eggeproduksjon var viktig på Gjøvik gård. I Alf Mjøens tid (1869-1956) var hønene en svært viktig del av livsgrunnlaget.
Storhetstida i Kolbu

Storhetstida i Kolbu

Kolbu sentrum er ikke lenger hva det en gang var - et sted med et blomstrende nærings- og handelsliv. I dag er det lite som minner om storhetstida.
En hilsen fra 1897

En hilsen fra 1897

En julikveld i 1897 satt en soldat på Starum og skrev brev. Lite kunne han vite om at hans skrivetrang denne onsdagskvelden skulle vekke interesse over 100 år etterpå.
RSS
123
Kontakt oss

Sentralbord: 61 16 87 50
Besøksadresse: Hauggata 10, 2850 Lena
Postadresse: Postboks 4, 2851 Lena
Redaksjonen: post@totens-blad.no | Se alle ansatte
Annonseavdelingen: annonse@totens-blad.no | Se alle ansatte


Ansvarlig redaktør: Jon Olav Andersen
Daglig leder: Morten Linnerud
Markedssjef: Hans Erik Linnerud

Totens Blad arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Det er ikke tillatt å kopiere innholdet på dette nettstedet uten avtale med Totens Blad.

Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no